Den som venter…

Ser jo ikke akkurat ut som et rockeband da… men Darlings…absolutt

Hvem har vel ikke drømt om å bli popstjerne en gang? Ikke du? Vel, jeg tror deg ikke. Til det har jeg vært for lenge lærer. Alle jenter drømmer om å bli popstjerne.  Det kommer like naturlig som løvetann om våren. Ideen klorer seg fast, før den etter en periode visner og dør.

Pakkers. Mange av de gamle heltene fra Sandeid. Har plakat.

Jeg hadde også den drømmen. Sammen med noen venninner fra  Sandeidbygda, der musikklivet har fostret storheter som HÅREK, Arnold Bokfink Band, Stilongs, Pakkers, Idol-Mari, Idol-Maria og mange, mange fler, for ikke å snakke om drivkreftene bak abc-Studio i Etne.

Både Idol-Mari og Idol-Maria har fått egne plakater…

Både vi den gang, og Mari og Maria nå har hatt nok av forbilder. Etter så mange år, nå når vi er blitt så gamle at ingenting gjør oss flaue lenger, så er det vel bare til å innrømme at vi forelsket oss i disse guttene våre. For de var vår Justin Bieber.  Leif Roald Bjelland, Ingvald Alvseike, Lasse Asheim, Jørgen Skeie, Jostein Hustveit, Kjetil Ulland, Reinhard Toresen, for ikke å snakke om Frankie boy.

Fremdeles rocker han, men i en litt annen habitt. Plakat fikk han ihvertfall…

Ikke han gamlingen fra USA, menFrank Abelseth. Han fra Vikedal. Hoftevrikkende, i sorte skinnklær, kunne han fått selveste Elvis til å se klønete ut. Vi hylte av fryd da guttene i HÅREK entret scenen. De kunne rocke, og det var det flere i Sandeid som kunne.Ikke det at ikke jeg var populær. Merittlisten er laaang. Jeg har ikke tall på hvor mange eldrefester jeg har sunget på mens jeg har svingt gitaren. Hvor mange ganger jeg har sunget på tevlingsfester, idrettsfester og andre bygdefester. Den så du nok ikke komme. Hæ?

Koselig det. For all del. Jeg har mange gode minner, men jeg fikk aldri min egen plakat.
Det hadde HÅREK og alle de andre. HÅREK sin var gul. Vi bar den rundt på ryggen en hel dag i Stavanger. Alle jentene som fikk lov hjemme, tok westamaranen til Stavanger og hauset opp stemningen i sentrum, sikre på at vårt band, våre gutter, fra vårt Sandeid skulle gå av med seieren i årets rockekonkurranse.

Tom Roger Ådland. Har fått flere plakater. Min favoritt om dagen…

Noe mer slukøret og med sinnene i kok reiste vi hjem igjen om kvelden. Noen gamle gubber fra Haugesund som spilte i et band med navnet FLOP vant. Ja, vi var sikker på at det var det de var. En FLOPP…
– Darling…I feel a pretty lonesome. I call you on the phone some….

Eller hva teksten var. Jeg var absolutt ingen engelsklærer den gangen, og hadde heller ingen planer om det. Beviset på det leser jeg i tekstbøkene mine fra 70-tallet hvor jeg skreiv tekstene rett fra LP-platene:
Mammamia, her ai go agein, mai, mai, whats a mutsja sister…

Thorbjørn har aldri likt seg i front, men likevel har han fått mange, mange plakater.

Tilbake til FLOP, som forresten har fått en ny renessanse i disse dager. Ærlig talt. Flinke karer. For meg midt i 40-åra. Vi jenter fra Sandeid, syntes de hadde passet best for de over 40 den gangen også. Darlings? Rock var det ihvertfall ikke.

På scenen en gang med unge Heine. Han fikk plakat(er)

Lik Christian Grindheim etter FKHs nedrykkskamp til 2.divisjon,det året jeg ikke vil huske, satt vi sønderknust på westamaranen hjem igjen. Plakatene var fillete og vi var enda mer fillete. Jeg tror de andre ga opp, men hos meg levde drømmen om egen plakat videre.

Jeg regnet med at til og med min sønn ville få plakat før meg.

Med drømmen sprell levende i ranselen, og med gitaren over skulderen kom jeg meg inn på musikklinjen vedSkeisvang Videregående skole i Haugesund. Skuffet forlot jeg den samme linjen tre år etterpå. Jo, jeg hadde fremført Skapelsen av Haydn sammen med Nord Rogaland Symfonisorkester i Vår Frelsers kirke. Likeledes Juleoratoriet av Johan Sebastian Bach. Jeg visste hva en treklang var og jeg kunne synge i kor. Musikkhistorien hadde jeg brukbar oversikt over og vi var en herlig gjeng. M-klassen på Skeisvang.

Vi var ikke som alle andre. Fikk plakat, selv med hårstrikk rundt brillene. Sigbjørn Apeland

Vi som ikke var som alle andre. Vi som alltid hadde klassefester uten inntak av alkohol. Savner dere alle sammen. Noen av mine medelever, i klassene over og under, fikk egen plakat. Tom Roger Aadland, om enn noe senere. Thorbjørn Økland. Trenger ikke mer forklaring.

Noen er på alle plakater…

Geir Halleland, søren at jeg ikke kom på at jeg kunne sunget Contry&Western. Det var jeg ganske god til faktisk.  Sigbjørn Apeland med trøorgelet, Gunnar Hustvedt, Ingvald Alvseike og inntil flere operasangere.  Grethe Svendsen gikk også på samme skole. Ikke i M-klassen, men hun gikk der. Alle fikk egen plakat. Mange av dem har hatt flere forskjellige. Ikke jeg…

Lærerhøyskolen var mitt neste forsøk. Grunnfag i musikk. Jeg så mitt snitt da vi satte opp musikalen Miss Saigon innenfor husets fire vegger. Jeg fikk egen solo. Nå da?!! En gang måtte vel jeg også bli oppdaget? For en tid tilbake satt jeg og så gjennom gamle video-opptak.  Da oppdaget jeg til min store forundring at jeg faktisk hadde sunget sammen med selveste Heine Totland. En veldig ung utgave, knappe atten år, men likevel. Han fikk også plakat.  Så urettferdig kan verden være.

Han fikk også plakat… Norsklæreren min. Jeg er også norsklærer, og da kan vel jeg også få plakat?

Jeg synger innimellom fremdeles, men for det meste i begravelser og brylluper, og så Sandeidsangen da. Den er min. Den kan ingen ta fra meg. Dessverre er det ingen som kaller inn til bryllup eller begravelser og henger opp plakat av meg i bygda eller utenfor festlokalet slike ganger. (Kunne det vært en idè, forresten?) Drømmen har etterhvert bleknet, jeg ga vel opp på et vis…
Helt til i dag, da jeg satt hjemme og skulle sende noen småting til bokhandlere og andre hvor jeg skal lese fra boken min fremover.
Jeg stoppet plutselig opp med det jeg holdt på med og stirret fullstendig fasinert på fenomenet foran meg. For det jeg holdt på med var å skrive på en plakat om arrangementet. Hvem andre enn…

Agnes Matre
MITT FJES smilte lurt mot meg fra PLAKATEN!  Forundret kjente jeg… Nei, jeg kjente ingen tårer som rant nedover kinnet mitt, men jeg ble så lettet. Kampen er over, og jeg har nådd målet mitt. Det var ikke musikken som skulle gi meg egen plakat. Det var ikke musikklærerne på Skeisvang som var mine guruer. En annen lærer, som ikke vi i M-klassen var så opptatt av den gangen, var guruen min. Det var han som kunne vist meg veien til plakatenes skog. Bare jeg hadde hørt etter hva han sa. Han som fortalte meg at jeg kunne skrive, og at jeg burde skrive mer. Jeg hørte ikke på den koselige, gråskjeggete, diktlesende norsklæreren min på Skeisvang. Nå senere, har jeg tenkt mye på det han sa. Kolbein Falkeid var en av dem som viste meg veien. Ikke bare til plakaten, men til lyrikken og poesien, til litteraturen. Det er mye musikk i litteraturen også, og jeg har endelig fått min egen plakat.

5 kommentarer om “Den som venter…

  1. Elin

    Flott innlegg som fekk meg te å dra på smilebåndet 🙂 . Sjøl om eg e va liten då ( eg e så ung vett du , hehe ) , så huske eg godt koss dessa lokale heltane såg ut på den tidå – og kan godt forstå at dåken både hylte og dånte 😉 . Nåken av dei e nå jammen meg ikkje så verst den dag idag heller . Hadde nå ein kassett eg og , der Frankien var vokalist … den e nok kassert for lenge siden dessverre . Om eg ikkje huska feil , så røyk båndet te slutt …
    Me har jammen meg mange , dyktige musikerar i bygdo vår ! Ekstra kjekkt at ein del holde koken den dag i dag .
    Og blandt stjernene reint lokalt nå e jo du , med egen plakat og bok 🙂 . Flotte tilbakemeldingar har du og fått , og det må jo følast heilt fantastsik !! Sjøl vente eg meir og meir utålmodig på å få lest bokå di , som ligge innpakka i julapapir – men som eg rett og slett vurdere sterkt å flerra papiret av å berre setta i gong … Berre 31 dagar igjen , ska prøva å holda ut 😉 . Å berre så det e sagt , så ligge Erika si bok i same pakken , så eg kan gleda meg te å få oppleva pennens kraft frå to , flotte lokale heltar . Det e jammen meg ikkje alle som kan skryta av det !

    GOD helg 🙂

    1. Å så kjekt. Eg har lese Erika si bok allereie, og mi sjølv og nokon gonger kan du trygt seie. I jula må eg til med litt krim trur eg. Har Eystein Hanssens siste på vent, samt Tom Egelands nye. Unni Lindell kanskje.
      Spennande å sjå om du likar boka. Får besøk av Silje og Morten og kanskje fleire i familien, pluss at Christine kjem heim frå Oslo på juleferie. Det er godt å ha slike høgtider kor me kan treffast.
      God lesing.
      Klem frå Agnes

  2. Takk for at du ikke nevnte det verste. Klart for Arnold Bokfink igjen 2. mars Sandid Pub. Med Jon Ørnes og Odd Opsahl. Har en veldig god feeling. Mye fint du har skrevet. I enkelte stunder har jeg gråten i halsen. Sjøl har eg produsert mange noveller,bilder,noen låter og har begynt på en roman som skal handle om å vokse opp under en lyttestasjo og faren for atomkrig, sterke saker. mEN DET BLIR’KJE NOEN BJØRNEBO. ER BARE I TVIL OM EG SKA SKRIVA TALESPRÅK, NYNORSK EL. BOKMÅL. MEN TROR EG HAR LØSNINGEN: SKRIVA BOKMÅL SOM HVOVEDTRÅD OG DRA TE MED DIALEKT DER DET PASSER. GI TILBAKEMELDING. ELLERS HÅPER VI TREFFES UNDER EN SOL I VARM VÆR.

Kommentarer er stengt.