Jeg vil skrive meg en hytte på Røvær…

Jeg vil skrive meg en hytte på Røvær…

I går kveld tok jeg turen ut til Røvær kulturhotell. Jeg var nesten alene på båten utover og nesten alene på båten hjemover. Vel, ikke helt alene. Min mann er alltid med meg. Vi er jo gift, og da er vi ikke lenger to, vi er ett, sa presten.

Hav og himmel, kinn mot kinn…
Der ute i havgapet, mellom måkeskrik og kråkeboller var jeg deromot ikke alene. Det var ikke det at det var så mange mennesker der, men jeg snakket med hver enkelt. Alle fikk sin plass i min minnebrikke. Hver og en av dem husker jeg ansiktet til i dag.
Min pappa sa like før han skulle ta farvel med meg for noen år siden:
Ikke stress med å kjøre langt av lei for å besøke graven min. Jeg er ikke der. Gå heller ned på berget i Kvalsvik. Kikk inn i solnedgangen, så skal jeg sitte der å blunke til deg.
Pappaen min var slik. En bit av naturen. Jeg tenker ofte på det han sa når jeg passerer Haraldstøtta, på vei hjem, og solen ligger rød og varm og prøver å kjøle seg i horisontlinjen. Kanskje han sitter der i «Tirna Noir» og vinker til meg, eller blunker lurt?

Blunke til solnedgangen…

Motortøff og sønnavind…
I går var det kveld og mørkt da jeg kom til Røvær, men det er ikke lenge til jeg skal tilbake. Tenk at det er fredelig bare et lite øyekast fra der jeg bor og sover. Tenk at det faktisk finnes en liten øy i solnedgangen.
Røvær ligger jo i solnedgangen. Jeg fikk ikke solen med meg i går, men jeg skal snart ut der og se den på nært hold. Uten hustak og forstyrrende støy fra trafikken i forgrunnen.
Da vil jeg ta med meg min mann og booke meg et rom hos Helga på Kulturhotellet. Kanskje treffer jeg igjen de koselige menneskene fra i går kveld. Ikke foran peisen i restauranten, men utendørs. Kanskje jeg kan få være med Anders ut i båt? Enda lenger ut enn Røvær. Enda nærmere solnedgangen. Kanskje vi kan fiske, eller spidde pølser, eller se på skyene som driver fargekappleik på himmelen og gjør narr av hverandre i solefallet?

En iskald pils, en Mariusgenser, frisk havluft mot ull. Naturens egen SPA-behandling. Helt gratis.

Jeg elsker måker, så hvorfor ikke bo blant dem?

Måkereir og terneskrik…
Eller er jeg riktig heldig, så kommer det kanskje en jente med gitaren, og synger Røværsangen for meg, mens jeg tar frem tastaturet og skriver en scene i min nye roman. Kanskje hele romanen skal være fra denne perlen i havet? Jeg elsker jo måker, så hvorfor ikke skrive om dem, leve blant dem?  Etterpå kan jeg kanskje få låne gitaren av henne og så kan jeg lære henne noen av mine sommerviser?

Hvite hus i hver en vik…
Kanskje kommer Anders, selveste korslagetAnders og synger sammen med oss.
I kveld tenker jeg fremdeles på menneskene fremfor peisen der ute i går. De lyttet da jeg leste. Bjørn Eidsvågs «Vestlandsfolket» stilnet med vinden, lyttet interessert. Først var det nærhet og melankoli og så spiste vi betasuppe. – Fagert, blidt og mildt…
En forfatterdebutant på tur i havet,  for å hilse på Røværfolket.

Hvite hus i hver en vik…

Sjøsprøyt over glatte skjær…
I dag tenker jeg at jeg burde reist til Røvær minst en kveld i uken. Bare for å kjenne på stillheten, snakke med ekte mennesker, kjenne lukten av tarens sommerparfyme i nesen, høre bølgeskvulp i stummende mørke og lure på hva som finnes der nede i dypet.
Jeg tror at jeg må skrive meg en hytte i sjøkanten på Røvær. På vestsiden, slik at jeg kan blunke til pappa i solnedgangen, spidde pølser på bål og spille gitar til langt på natt uten å forstyrre annet enn måkene, som for så vidt elsker å synge sammen med meg.

Bakteppe for både lyse og mørke scener…

Ingen lekser ingen klær…
Da trenger jeg kanskje bare en båt, en pc og en jeg kan dele idyllen med. Så kan jeg sitte der ute med solnedgangens Tirna Noir, høre på måkeskrik og smake alt fra en øy full av
svarte
søte
store
bjørnebær…
Takk dere der ute… for at jeg fikk komme…

2 kommentarer om “Jeg vil skrive meg en hytte på Røvær…

  1. Jeg oppdaget tilfeldigvis bloggen din i dag. Når wordpress har en link til et innlegg med Røvær i tittelen, må jeg bare lese. Dette var vakker poesi og god medisin for en som nesten har en schizofrenisk ambivalens til hjembyen sin.

    Har et ønske om å komme nærmere Røvær og sola etter hvert. Vi får se hvordan den jobbjakten går. Akkurat nå mangler jeg både sol og forstyrrende trafikk. Var forresten med på noen avslappende øvelser en gang, en slags meditasjon. Dette var i Seljord. De spilte avslappende musikk med måkeskrik, og det skulle mane frem veldig behagelige bilder og tanker. Det virket for meg, men noen av de andre tenkte mer i retning: Jeg hater måker!

    Det var kanskje en grunn til at de trengte denne treningen.

  2. Tilbaketråkk: Feirer 25 000 besøkende med premier og nytt design | agnesmatre

Kommentarer er stengt.