Sorggaten…

Språket fantes ikke

Å vrenge sjela si, er det noe som heter. Hvordan gjør en det? Er det farlig? Nei, det er ikke farlig. Bare litt rart og litt fjernt.
Det er som om jeg flytter inn i et nytt hus. Det tar en stund før jeg har bodd meg inn. Før det er en del av meg.  Slik er det med dette også. Jeg har ikke bodd meg inn i dette ennå.
Bo i Sorggaten
Når noe har ligget alene og gjemt langt inni meg i mange år, og jeg bare har fortalt om hvordan det var til meg selv, så må disse tankene få litt tid til å flytte ut av meg, og finne sin plass i den nye tilværelsen. Ute hos de andre. De nye naboene. Bortenfor Sorggaten.
Dere som ikke hadde følt på sorgen selv den gangen. Som slapp å flytte inn i denne mørke og krunglete gaten da dere var små barn.
Den gangen var jeg så redd for å fortelle tankene mine til dere, og senere så fant jeg ikke tankene igjen. Fant ikke minner å snakke om. Uroen gnagde og plaget meg. Det hjalp så lite, for jeg hadde ikke et språk som kunne beskrive denne følelsen av avmakt. Ingen hadde lært meg det. Vi lærte ikke det språket på 70-tallet. Det var ubehagelig, og passet ikke inn i velstandssamfunnet.

Ingen lærte oss språket…

Vrenge sjela
Tilslutt, så vrengte jeg sjela mi. Måtte finne igjen disse tankene. Måtte få tenkt dem ut. Først for meg selv og nå sammen med dere. Det er lettere nå. For jeg har sett at også dere har bodd i Sorggaten senere. Alle gjør det før eller siden. Det er en del av livet.
Flyttet litt ut og inn av den, slik det er ment at en skal.
Jeg har også flyttet ut nå. Bodde i Sorggaten alt for lenge. Det var dyrt å bo der. Det kostet mange år av mitt liv. Jeg ble syk av det.
Ved å skrive, fant jeg minnene mine igjen. Jeg ble i gata til jeg var ferdig å skrive. Det var trygt. Jeg hadde jo bodd der hele livet. Trengte tid. Visste at jeg også måtte finne dere igjen. Jeg måtte få fortalt det til dere.

Ved å skrive historien om Guro, fant jeg språket jeg trengte, men ville dere forstå det?
Både Uroen, Anklageren, Samvittigheten, Håpløsheten, Fortnektelsen og Angsten har prøvd å stoppe meg. – Det er bare du som har det slik. Ta deg sammen. Vi trenger vel ikke rippe opp i det nå. Ser du ikke hva du gjør med oss? Ti stille med deg?

Her om dagen var det en som minte meg om det som Pippi sa da jeg var liten:
» Dette kan jeg ikke, så da får jeg det sikkert til». 
Da forstod jeg hvorfor jeg hadde skrevet boken. I et lite øyeblikk hadde jeg husket Pippi, som jeg beundret den gangen.
Jeg forstod at jeg sikkert ikke kunne skrive en bok om det som var så vanskelig, så derfor så gjorde jeg det.

3 kommentarer om “Sorggaten…

  1. Torstein

    Set ute i Nordsjøen og surfar på nettet….Eg googla etter noko heilt anna…..
    Det sto Agnes Matre på sida som dukka opp…nyfiken begynte eg å lesa.Kunne det vera Agnes frå «Vines?»…Ei lita jente eg ikkje har sett på 40 år…Las bloggen…Vart sett heilt ut…. Ein fantastisk ordkunstnar.. levande beskrivelsar..:Ei kunstnarsjel som sin far tenkjer eg..og ein ide til julepresang er født……Takk

    1. Torstein. Det stod ikke noe etternavn bak, men jeg husker deg tror jeg. Tror faktisk at jeg har bilde av deg på fotballbanen på Vines, et friminutt. Boken kan nok passe til Vinesfolket på julaften. Bor du i Haugesund, så kan jeg signere bok. Ellers er jeg å treffe på Huus bokhandel i Øystese 1.desember. Ja, selvfølgelig var det vesle Agnes du fant:)

  2. anne

    Hei. Så utrulig flink du er til å skrive 🙂
    Må lese meir fra deg trur eg.
    Lykke til m boka
    Fra anne therese

Kommentarer er stengt.