Året uten sommer…

En må fortelle historien…

Denne uken har jeg lest en bok som jeg har ventet på lenge. Når jeg skal lese om masakeren på Utøya, må jeg vite at den som forteller den har gjort et grundig researcharbeid.
Den forferdelig tragedien berørte meg også. Jeg sier berørte, fordi i motsetning til mammaer og pappaer, søsken og venner av de som var der, var det jeg opplevde ingenting. Likevel var det helt uvirkelig og fullstendig uforståelig å stå der foran TV-skjermen den 22.juli, og vite at mange av mine tidligere elever var på øya.
Når jeg sier tidligere, så opplevdes det ikke slik. Det var bare ett år siden jeg hadde sluppet dem ut i den «brutale» verdenen utenfor mitt klasserom. Jeg pleide å spøke med dem om det. At de kom til å savne meg. At de nok ville komme krypende og si at jeg var snilleste og beste lærer i hele verden…

 

 

 

 

Tillit til forfatteren
Derfor har jeg ventet på boken din Erika. Akkurat som jeg stolte på din bestefar, Erik, når han fortalte historier i skoletimene mine, stoler jeg på deg.
Erik er pedagog i form av sin personlighet og sin fortellerkunst, sa min far, som var rektor, til meg en gang. Dermed fikk jeg forklaringen på hvorfor vi alle, både voksen og barn, stoppet opp og lyttet når din bestefar hadde noe på hjertet.

Erik har en egen evne til å fortelle historien i stedet for å undervise den. Til og med i matematikk fortalte han oss regnestykker, mens vi satt stille og hørte etter, som om han hadde skrudd på et av barnetimens mest spennende hørespill.

Denne unike evnen har du Erika arvet av din bestefar.  Akkurat som jeg går ut fra at du har arvet navnet hans også, men slengt på en a- for kjønnets skyld.
I mylderet av 22.juli-bøker har jeg valgt å lese bare denne: «Året uten sommer«. Tittelen alene forteller meg at dette er fortellingen jeg vil høre. Det var slik det var. Først regnet sommeren bort, og så var det kun mørke dager, før skolen begynte igjen, og vi prøvde å tenne litt lys. Jeg har vært kresen på litteratur om Utøyatragedien, og jeg har ikke hatt lyst til å lese noe av det som har kommet. Jeg trengte tillit til forfatteren.

En husker best gjennom fortellinger om, ikke undervisning om…

Så subjektivt og likevel så objektivt
Kjære Erika. Din fantastiske evne til å blande sjanger  er flott. Effekten blir: Tett på menneskene, avstand til terroristen.  Nære og varme skjønnlitterære fortellinger i møtet med ofre og pårørende, står i kontrast til de kalde og harde sakprosatekstene om selve handlingen.  Dette gir historien om Utøya den rette ballansen, fordi det er ofrene for masakeren som er viktig. Terroristen fortjener ikke vår oppmerksomhet. Han er dømt for sine handlinger, og bør forsvinne fra samfunnsbildet. Han har fått nok oppmerksomhet.

Jeg klarte ikke å lese hele boken, Erika. Stoppet da jeg hadde lest om min elev. Jeg tror kanskje heller ikke at det er meningen din at vi skal lese alt. Iallefall ikke på en gang. Jeg har fått det jeg hadde behov for.  Du har satt sammen puslespillet av skrikende tabloide overskrifter for meg.  Du har tatt det ned på et annet nivå. Beskrevet det slik det faktisk var. For de overlevende og for de pårørende.

I tillegg har du levendegjort minnet om de døde, slik at vi som gjerne vil huske dem, kan ta frem boken din og lese om dem innimellom. Ikke hvor de ble funnet, og hvordan de ble skutt. Greit at det står der, for det skal ALDRI glemmes. Mitt fokus skal derimot ligge på å hente frem den levende, engasjerte og til tider irriterende – kunnskapsrike eleven, som jeg fikk lov å være læreren for i noen år. Da kan jeg smile og nikke gjenkjennende når jeg kan lese hva hans foreldre sier, og se at du klarte å fange essensen av ham i fortellingen din.

Jeg var med å tok imot dem som kom hjem igjen til Haugesund.  De har også hatt det vanskelig.  Mens vi andre ruller avgårde i vårt sedvanlige tempe, står noen av dem litt mer stille. Beveger seg forsiktig fremover. Litt etter litt. De har du også tatt med i fortellingen din. Stoltenberg sa at vi aldri måtte glemme 22.juli.
Det gjør en best ved å fortelle om hendelsen. Ikke undervise om den. Kjære Erika. Akkurat som din bestefar Erik, har du fortalt historien slik at alle som trenger det kan forstå.  Tusen takk.

En kommentar om “Året uten sommer…

Kommentarer er stengt.