Tankene på perrong 9 og 3/4

For et døgn det har vært for en helt allminnelig lærer. Det begynte i går med lanseringsfesten av debutromanen min, «Stryk meg over håret», på Cafe Renèi Haugesund. Magen verket på en måte som jeg ikke har kjent siden det første foreldremøtet jeg skulle avholde som nybakt lærer for hundre år siden. Den gangen jeg debuterte som pedagog.

I går var det en annen debut. Forfatterdebut. Jeg smakte på ordet. Visste hva det betydde, men forstod ikke at det hadde noe med meg å gjøre. Den oppdagelsen kom litt senere i programmet. Da jeg hadde satt meg godt tilrette. Jeg skulle lese for gjestene mine. Uten forvarsel stod erkjennelsen foran meg, som engelen foran Maria.
Det er jo min bok jeg sitter og holder i! Min bok, som jeg har skrevet helt selv!

Boksignering på Lanseringsfesten
Overraskelser i fleng
Da jeg kikket opp og myste mot lyskasterne i et forsøk på å kunne se dem som satt bakerst i salen, fikk jeg plutselig full innsikt i situasjonen. Alle menneskene som satt i salen var der fordi jeg hadde skrevet en bok. En bok som de skulle lese, eller hadde lest. Det var stort. Noen kjøpte julepresanger av meg i går. Boken min skal ligge under juletrær som jeg ikke har pyntet selv…

Overraskelsene var langt flere enn blomsterbuketter i går. Da jeg hadde lest fra teksten min en stund var det som om nye dører åpnet seg.  Ord og metaforer, som jeg hadde skrevet,  ga meg enda en ny mening. En tanke som tirret tårene mine. Jeg klamret meg om glasset med rosèvin og trakk dypt inn pusten. Sa ikke noe om det. Det måtte få lov å vokse og fylle kroppen min først.

Jeg svingte tryllestaven og fant min egen perrong 9 og 3/4

Perrong 9 og 3/4

– Tenk hvor fantastisk heldig jeg er, sa jeg til min mann i dag. – Jeg oppdager mine egne skjulte tanker i min egen skrevne tekst i går kveld.  Boken jeg har jobbet med i tre år. Den som jeg trodde at jeg kjente ut og inn. Metaforene jeg selv hadde skrevet viste seg å skjule mer. Ikke for det. Jeg hadde en plan med dem da jeg skrev boken også, men nå oppdaget jeg at det var noe mer der. En tanke bak metaforen.

Metaforen var ment til å beskrive den første tanken. Så viste det seg at det fantes en annen tanke der. Et usynlig spor som jeg først ikke så, men som jeg la merke til da jeg svingte tryllestaven og hoppet inn på perrong  9 og 3/4. Den som en må ha magiske evner for å kunne finne. Jeg fant den i min egen tekst. Foren opplevelse.

 

 

Surrealistisk…
Kaffeavtalen
I dag var det SILK – festival i sommerbyen Skudesneshavn. Jeg hadde fått en smakebit av stedet da TV-Haugaland laget en reportasje med meg tidligere i uken, og jeg måtte tilbake til «Verdens minste Kafe«. Til de gamle husene, til de gamle bøkene, til de små detaljene og til kaffien. Jeg har, sammen med de andre forfatterne som deltok på SILK fått verdens minste kaffeavtale på verdens minste kafe. Jeg fikk en SILK-kopp, som sikrer meg gratis kaffe hver gang jeg tar koppen med til kafeen. Adskillig kosligere enn å sitte å skvette kaffe i fanget når jeg kjører bil, og benytter den andre kaffeavtalen.

 

 

 

Det er da en har noe å snakke om. Restekjærlighet og Bulimi. Vi byttet bøker.
Høydare
Det var noen høydare for meg i dag. Først fikk jeg sitte sammen med selveste Kjartan Fløgstad og signere bøker på Hillesland bokhandel. Kjartan, meg og de to som har laget Restekjærlighet.
Vet du hva? Jeg ble mottatt som en helt ekte forfatter. Boken min stod strategisk til i bokhandelen, og jeg kunne studere mennesker som tok den opp, studerte omslaget, leste på baksiden for så å komme bort til meg å få boken signert. Det var stort. Tenk at noen, helt av seg selv, hadde lyst til å lese boken min!
Jeg drakk kaffe i Green Room sammen med Odd Karsten Tveit og Ruben Eliassen. Du vet han parodierte- i- kakishorts- og jungelhjelm, fra en krigssone et sted i verden. Ruben som gir ungdommer leselyst.

 

 

Vi byttet plass…
Men jeg var der…
Trude Teige brukte samme stolen som meg på Hillesland da hun signerte bøker sammen med Tom Egeland noen timer etter meg. Disse menneskene som jeg før bare har holdt i hånden hjemme, en lat søndag eller sett på tv-skjermen min.
Jeg turte ikke tro at jeg var en av dem. Ikke ennå. Til det er de for erfarne og for proffe. Men jeg var der, jeg også, fordi jeg har blitt forfatter.

Livet på alvor – var fanen jeg var plassert under på festivalen, og jeg fikk endelig treffe Karin Moe. Den feministiske og til dels sinte forfatteren, hvis dikt jeg rødmet over å lese da jeg tidligere prøvde å sette meg inn i litt av hennes forfatterskap. Hun var ikke sint lenger. Jeg likte dama. Hun fikk meg til å føle meg som en ekte forfatter da hun fortalte meg at hun likte måten jeg skrev på. Hun, den prisbelønte avantgardforfatteren, litteraturkritikeren som har slaktet Ingvar Anbjørnsen og som i sin nye bok, Skrifter, herjer med stakkar Karl Ove Knausgårds miserable liv. Hun og jeg byttet bøker.

Jeg ble intervjuet i Råseglarhuset ved denne utsikten
Fotballmetaforer
Da jeg satt i stolen og ble intervjuet av Sigmund Hansen, fikk jeg enda en overraskelse. Min gamle norsklærer fra lærerhøyskolen, Per Olav Kaldestad,satt bare to meter fra meg og lyttet til det jeg hadde å si. Hørte på da jeg leste fra boken min. Det var stort, og da han etterpå sa at han likte det jeg skrev og ville gå opp til Hillesland bokhandel og kjøpe boken min, var dagen min fullkommen. Det begynner å demre i horisonten nå. Jeg har debutert som forfatter.

 

Fantastiske tilbakemeldinger
Helgen har vært hektisk, og jeg har mottatt mange tilbakemeldinger fra de som alt har lest «Stryk meg over håret».  Jeg blir rørt. Har vanskelig for å tro at jeg har truffet dem så godt. Det var planen å røre et hjerte, å gripe et menneske, å trøste eller få dem med på en tankereise til vakre Provence. Det ser ut som jeg har klart det. Her følger noen sitater fra mine lesere så langt:

Sigmund Hansen var godt forberedt. Han hadde oppdaget fotballmetaforene mine. Kult:)
Har lest en god del av boken, og er imponert over din evne til å skrive så godt og engasjerende om et så vanskelig tema –

– Jeg har akkurat lest ferdig boken din, og tårene er enda våte på kinnene mine. Det er en sterk og god bok du har skrevet Agnes. Den rørte meg veldig. Jeg håper at du fortsetter å skrive.

– Kjære Agnes. Boka di, Stryk meg over håret, er nydelig!! Flotte besrkivelser som får meg som leser til å reise avsted – sammen med Guro. Se det hun ser, føle det hun føler… Lengte, gråte, nyte:) Ei bok jeg vil anbefale alle å unne seg. Takk Agnes.

Det gjør godt med slike tilbakemeldinger fra leserne mine, for det er dem jeg skriver for. Hjertene der ute vil jeg møte, om og om igjen. Håper at de også finner tanken bak metaforen og tanken.

4 kommentarer om “Tankene på perrong 9 og 3/4

  1. Boken din virker bra.. får lyst til å lese den:D Har selv hatt bulemi som yngre og debuterte med min roman La oss danse som nittenåring. Jeg glemmer aldri den følelsen av å sitte med sin egen bok i hånda. Surrealistisk tenkte jeg da jeg kremtet i mikrofonen på Volapuk og skulle åpne boken for andre!

  2. Tilbaketråkk: Snikreklame – eller bare heftig og begeistret? | Bokbloggeir

Kommentarer er stengt.