Varmt møte over en kulepenn…

Personlige hilsener blir mer personlige når de skrives med penn.
I helgen ble jeg fullstendig hensatt til fortiden. Jeg hadde ikke sett den komme. Plutselig var den bare der. Luktene, smakene, knekkebrød med brunost og ketchup på, lukten av tang og tare og sommervarmen. Juletrefesten  med appelsiner fra nissen, og «Det lyser i stille grender» på scenen. Elevkvelden da alle elevene hadde blitt tvunget til å ta lusekur fordi helsesøster trodde at hun hadde funnet ett egg en elev. Vi trengte ikke Au de toilette den kvelden.
Sandeid skolekorps på tur til legoland, hytteturer på Skåneviksstranden, gitarspilling med Finn Kalvik på svaberget, og Fatlandpølser i store poser. Dans på samfunnshuset og tensingkoret hvor vi stemte i: «Jesus her er jeg, send meg».

 

 

Trenger ingen pinne for å huske deg. Men det var godt å minnes litt:)
Som bobler i sprudlende Champagne, poppet de opp fra langtidsminnet.
Fredag morgen, da vekkerklokken ringte, dunket min mann forsiktig i meg og hvisket:
Agnes, jeg tror du har tatt deg vann over hodet, men det sier vi ikke til noen.

Jeg forstod med en gang hva han mente, men bestemte meg for å holde hodet kaldt. I løpet av helgen skulle jeg signere og skrive personlig hilsen til 272 mennesker. Mange av dem hadde jeg ikke truffet på mange år, noen kjente jeg ikke så godt og noen få kjente jeg ikke i det hele tatt.
Fredagsvasken fikk lov å være i fred. På stuegulvet stod det stablet esker med bøker. En kasse inneholdt ferdigutfylte giroblanketter fra forlaget som skulle legges til rett person i rett bok.

«Rullèn ut«, sa jeg til min mann, som lå på gulvet og prøvde å finn ut av rullen med ferdigutfylte addresselapper. En lapp for hver bok skulle klistres på en bokeske, som først skulle brettes. Min mann gjøv på esken med dødsforakt. Etter noen få forsøk hadde han teken på det. Så var det å finne rett bok, til rett giro, til rett eske med adresselapp. Han så litt fortvilet ut da det gikk opp for han hvor mye tid det ville gå med til å finne frem i en rull som hadde omtrent samme lengde som rullen i kassen på Meny.

Du hadde forsåvidt rett i det Lillian. Men nå vet jeg hvor jeg vil bli:)
Hva er det jeg egentlig har lovet folk? tenkte jeg, men satte meg ved spisebordet, tente et lys og fant meg en kulepenn og en kopp kaffe. Allerede noen kvelder før hadde jeg oppdaget at signering er en ting, men personlig hilsen er en langt mer tidskrevende oppgave.
Vel, folk hadde forhåndsbestilt bøker. De hadde vist meg en enorm tillitt. De hadde tro på meg. Jeg skulle jammen også holde det jeg lovet. Med friskt mot satte jeg igang. Nå var det fredag og jeg kunne sove så lenge jeg ville neste morgen.
Omhyggelig skrev jeg enpersonlig hilsen med jevn og fin skjønnskrift, akkurat som jeg lærte da jeg satt på Sandeid Skule en gang på 70-tallet og skrev løkkeskrift, mens læreren leste fra en bok for oss. Det var de beste skoletimene forresten. Til og med guttene i klassen var stille når vi fikk skrive skjønnskrift i de lyseblå, ferdigtrykkede skrivebøkene. Ikke fordi guttene elsket løkkeskrift, men de elsket å bli lest for.  Et lite øyeblikk, mens jeg kikket på de skråstilte bokstavene, var jeg der igjen. La hodet litt på skakke, boken litt på skeive, og beundret min egen skrift.

 

Ja Elise. Så sant, så sant, og jeg gleder meg veldig til å signere bøker på handelsslaget hjemme i Sandeid 9.november.
Lite visste jeg på det tidspunktet at det skulle bli mange tankereiser tilbake til 70- og 80-tallet i løpet av denne helgen. Ja, jeg ble veldig sliten i armen. Kan ikke huske sist gang jeg skreiv så mye for hånd. Det må ha vært under pedagogikkeksamen på HSH i 1995, da jeg skreiv 29 håndskrevne sider med gjennomslagspapir under. Au!

Vi skriver ikke for hånd lenger. Personlige hilsener og brev har jeg ikke skrevet for hånd siden jeg hadde kjæreste i militæret en gang på 80-tallet. Varme, tåredryppende, lengtende tanker til en blåfrossen soldat i nord. Den gangen jeg ikke fikk vondt i hånden når jeg skreiv med kulepenn. Lurer egentlig på om brevene hadde varmet like godt om de hadde kommet på e-post?

Jeg oppdaget noe underlig i helgen. En personlig hilsen blir mye mer personlig når den er skrevet med kulepenn. Jeg tenker ikke over det i det daglige når jeg toucher i vei på Pc-en. facebookmeldinger, twittermeldinger, sms-er og e-post. Trodde det var det samme. Det er det ikke.
Etterhvert ble jeg mer og mer oppslukt av det jeg holdt på med. Mens min mann endelig hadde klart å lage seg et brette-, klippe-, klistresystem som fungerte, hadde minnene tatt tak i meg, og hensatt meg i et modus langt utenfor og langt bortenfor den stuen jeg satt i. Jeg oppdaget nemlig at jeg minst hadde ett eller to minner fra alle de 270 menneskene på bestillingslisten min. Faktisk så kjente jeg disse menneskene. De aller fleste var mennesker som hadde betydd noe for meg i oppveksten, i ungdomsårene eller i voksenlivet. Noen var venner og slekt av min mann, men også de følte jeg at jeg kunne skrive noe personlig til.

Dette er iallefall et motto du Ranveig har fulgt. Tusen takk for all framsnakking, og at du til og med syntes at jeg kunne passe til å holde 17,.mai-tale:)
I et innfall fant jeg frem minneboken min fra 1974, og lette etter gamle kjente der.  Jammen så fant jeg dem. Mange av de samme som hadde bestilt boken min nå, og som jeg ikke hadde snakket så mye med de siste tretti årene. De hadde også en gang skrevet hilsen til meg med penn.

Det aller første minnet var fra min venninne Liv på 5 år.
Den 22.08.1974 skreiv hun til meg:
– Tre ord på snei, Gløym ikkje meg. Hun hadde heller ikke glemt meg. Boken hennes ble signert.

Slik fortsatte det, og det hele endte med at jeg lo høyt når jeg skrev hilsner til noen. Smilte lurt da jeg skrev hilsner til andre. Til tider ble jeg faktisk rørt av mine egne «gode» kommentarer, og da jeg skrev til mine aller nærmeste måtte jeg til med lommetørkle og tørke tårer. Wow! for en reise. Kan absolutt anbefales.

Kulepennen jeg brukte da alle dere fikk hilsener. Jeg skal forgylle den bare for å takke den for den gode stunden.)
Da jeg omsider var ferdig hadde klokken passert 2100 på lørdagskvelden, og da hadde jeg skrevet i over et døgn avbrutt av litt søvn. Min mann kravlet fremdeles rundt på gulvet og pakket og klistret. Nå trådte jeg til og hjalp han.
Litt utpå søndagen var vi endelig ferdig. Jeg hadde klart det! Jeg hadde holdt det jeg lovet!  Aldri i verden om jeg hadde klart det uten hjelp fra dere som bodde i minnene mine. Aldri i verden om jeg hadde klart det uten hjelp fra min mann. En trenger pokker ikke være snekker for å være handy.

Når boken etterhvert dropper ned i postkassen din, håper jeg at du legger merke til at jeg har hatt et varmt møte med akkurat deg over kulepennen da jeg skrev hilsenen. Jeg håper at du også får et varmt møte med min Guro og hennes reise til fortiden.

En kommentar om “Varmt møte over en kulepenn…

Kommentarer er stengt.