Fortrenging eller forløsning?

– I dag er det bare to uker til du holder romanen din i hånden… Min mann dunker i meg der jeg sitter fordypet i planlegging av undervisning for  neste uke. En deilig høstferie ligger bak oss. Jeg kikker litt uforstående opp på han. – Hva babler han om?
Så begynner det å demre litt.
– Åh den ja, svarer jeg før jeg igjen graver meg inn i etterkrigstidens Norge med Marshallhjelp, likestillingskamp, ungdomsopprør og oljeutvinning. Det er som om den boka liksom ikke angår meg. Jeg vet at det er jeg som har skrevet den. For all del, men når jeg ser omslaget på ulike nettbokhandlere, så er det likevel som om det ikke har noe med meg å gjøre.

Hva er det jeg begir meg ut på nå da?

Jeg skal på utallige arrangementer i tiden fremover hvor jeg skal snakke om, og lese fra romanen «Stryk meg over håret». Jeg klarer ikke å se meg selv for meg i denne situasjonen.  Hva skal jeg lese? Jeg har ikke gjort dette før, så jeg vet ikke. Har aldri vært på en litterær kafe, og nå skal jeg delta i en. Burde jeg forberede meg litt? Likegodt å fortrenge det en stund til, tenker jeg mens jeg svitsjer til RLE-faget og leser om hvordan vårt språk har blitt påvirket av bibelen.  Interessant forresten.

Det var nok ikke slik for deg Jo. Du hadde jo allerede gått på Rumbakurs og hadde sett jenter som kom og gikk.

Min mann har ikke fortrengt det. Han driver med markedsføring som om han skulle hatt mastergrad i faget, mens jeg – jeg hører hva han sier, men det angår meg liksom ikke. Er bare evig takknemlig for at han tar den biten. Den skumle markedsføringen. Stikke-hodet-frem-for-å-bli-slaktet-føringen, som jeg kaller det i mitt angstfylte sinn. Hva-er-det-hun-har-funnet-på-nå-da?-refrenget. Finnes det kritikere som er litt snille med debutanter? Neppe.

En trenger ikke være best. Men det er viktig å realisere drømmer.

Var det slik for deg Nesbø?
– Er det slik for alle? Var det slik for Nesbø og Lindell? Var det slik for Dan Brown, eller er det bare jeg som er livredd? Er jeg tøff nok for dette?
What a wonderful world. Jeg finner et herlig klipp med Louis Armstrong på Youtube som jeg vil spille for elevene i morgen. The Blue Planet – Hvor alt kan skje. Det blir temaet i engelskundervisningen for 10B denne uken. Satchmo. Drømmer meg bort i tonene fra trompeten.
– Jeg har sendt alle listene til forlaget, min mann tripper litt utålmodig ved siden av meg. Igjen kikker jeg uforstående opp på han.
– Flott, svarer jeg, og kikker lengselsfult bort på TV-apparatet og Skappeljakken jeg holder på med til min datter. Trygge ting. Jeg kan strikke, jeg kan være lærer, jeg har sunget på utallige scener, men jeg vet ikke om jeg kan være forfatter. Har ikke vært det før.

Hva er jeg redd for?

Hva er jeg redd for? Kritikkene? Alle ordene på de hvite sidene i boken min – kan de skade meg? Er det noen som ikke liker at jeg har skrevet en roman? Må alle like boka mi? Er det nok for meg om noen liker den? Er det mange trykkfeil? Overså vi noen?Hvordan vil jeg reagere på den første dårlige anmeldelsen? Den vil komme. Jeg vet det. Hva om alle blir dårlige? Betyr det at jeg ikke kan skrive? Skal jeg gi opp, eller kan det hende at den ene kritikeren ikke likte den? Kommer de til å hånle bak ryggen min? De andre – de som ikke vil meg vel? Er det noen som ikke vil meg vel forresten? Som ønsker å se at jeg mislykkes? Velter seg i dårlige omtaler om boken min?
Kommer jeg til å bry meg om det? Selvfølgelig vil jeg gjøre det.
Nei, jeg fortrenger det en stund til. Strikkepinnene klirrer, og Skappelgarnet fyker. Det nærmer seg nyheter.  Geir kikker på meg med en blanding av forståelse og omsorg. Han praktisk talt stryker meg over håret og sier at reaksjonene mine er helt normale.

Om en tør å realisere drømmer, kanskje andre tør å følge etter.

– Jeg visste heller ikke hva jeg gikk til da jeg trente til København marathon, sier han fortrøstningsfullt.
Plutselig får jeg fullstendig panikk. Jeg ser for meg hvordan han nærmest sjanglet i mål etter å ha kastet seg ut på noe som han aldri før hadde gjort. En gammel dame løp forbi han rett før mål. Det var da han oppdaget at det bare var armene som løp. Bena haltet. Han måtte støttes ned til middagen på hotellet samme kveld. Han hadde så vondt, at jeg kjente det fysisk i min egen kropp.
Var det verdt det? Jeg kikker bort på medaljen som henger på veggen. Fullført København Marathon. En guttedrøm hadde blitt realisert. Han hadde alltid hatt lyst til å løpe den distansen. Han vant ikke. På langt nær, men han kom ikke aller sist. Målet var å fullføre, og så fikk det stå til. Viste vei for andre som senere turte. Min datter som gjennomførte IronMan 70,3, hadde nok blitt inspirert av stefarens mot.
Jeg smiler til ham. Takker han nok en gang for støtten, og tenker :

Jeg er glad jeg har tatt vare på dette kortet som jeg fikk sammen med en bukett blomster fra gode venner. I dag var det godt å ha.

– Også jeg har realisert en drøm. Hva gjør det da om jeg ikke kan matche Jo Nesbø, Samartin eller Unni Lindell. Hva gjør det om ikke alle liker boken min? Jeg liker jo heller ikke alle bøker. Hva gjør det om en litteraturkritiker ikke liker den? Drømmen var jo min, ikke kritikeren sin. Det er ikke kritikerne jeg skriver for. Det er vanlige mennesker. De som ikke vet alt, kan alt, er perfekte og belærte.
Jeg våget å gjøre det, så får det gå som det går. Jeg skrur opp volumet på TV og legger opp masker til første Skappelarm.
Bare en liten stund til…