Den usynlige teksten…

Manus begynte slik….

Å brekke, nå brekker jeg, i går brakk jeg, har brukket. Break, broke, broken…
Jepp!  det er det som skjer om dagen. Min datter, som er godt utdannet innenfor media, har fortalt meg om prosessen.
The point of no return – har forlagsredaktøren sagt. Jeg skjelver i hjernen ved tanken. Går det an, forresten – å skjelve i hjernen?  Det er jo for sent å skjelve på hendene. Tastaturet har stilnet.  Aldri mer skal fingrene mine løpe over tastene for å skrive noe nytt om Guro, om Provence, om lavendel, valmuer, Middelhavet, kloster eller stjerner.

Min Guro, som jeg har blitt så glad i. Barnet mitt, som jeg har formet og oppdratt til å bli den hun er.  Nå skal hun leve sitt eget liv. Nå kan jeg ikke gjøre mer for henne.  Hun er myndig og har flyttet ut av hjemmet. Hun er ikke gift, men BRUKKET.  Bokens endelige versjon. Ingenting mer kan rettes på. Jeg kan visst pynte litt på noen detaljer. En bokstav her og der, men jeg kan aldri stryke bort et hårstrå fra ansiktet hennes igjen. Det må du gjøre… om du vil.

Den kjedlige delen ved å skrive roman

Egne erfaringer
Min Guro. Nå er hun din, kjære leser. Du må bestemme deg for hvordan hun ser ut. Jeg gir deg noen retningslinjer, men jeg vet ikke detaljene.  Min hovedperson hadde jeg nok et bilde av da jeg begynte å skrive om henne. Etterhvert flyttet jeg meg fra utsiden av henne til innsiden. Nå vet jeg ikke lenger hvordan hun ser ut, men jeg kjenner følelsene hennes og leser tankene hennes.  Oversettelsesprogrammet jeg bruker for å bli kjent med henne,  er mine egne erfaringer. De kan ikke du bruke.  Du må legge dine egne erfaringer inn i Guros følelser og tanker. Først da vil du kjenne henne. Kanskje ikke kjenne henne slik som meg, men slik som deg…
Filosofisk? Litteratur er vidunderlig slik. Den når så mange. Den springer ut av et felles språk, men utdypes av farger fra hvert menneskes palett.

Ikke alle liker Jane Eyre

Å tolke seg inn…
Jeg husker da jeg studerte engelsk litteratur, og vi ble satt til å tolke bøker som: Jane Eyre, Death of a Salesman, Great Gatsby, Giants in the earth  og andre store klassikere.  Jeg elsket det. Sannsynligvis så tolket jeg litt i overkant mye, og fant flere fortreffelige frampek og metaforer, enn de forfatteren selv hadde tenkt på.  Jeg levde meg inn i karakterenes underbevisshet, og tolket deres tanker og deres handlinger, helt uten at forfatteren hadde sagt noe om det. Ikke med ord. Ikke med avsnitt , komma og punktum. Ikke med spørsmålstegn, en skrivefeil eller et symbol. Jeg leste det mellom linjene.

Stakkar Berit. Jeg hadde så vondt av den dama…

Mellom linjene hadde jeg lagt mine erfaringer og mitt liv. Egne setninger skrev jeg inn. Usynlige på papiret, men tydelige i magen min og i hodet mitt. Jeg kunne kjenne karakterenes smerte og rødme av deres forelskelse. De florlette skjørtene til damene,  i Gatsbys liv, strøk meg lett over låret mens jeg trampet takten til en Charleston fra 20-tallet. Redselen for kvinnen på loftet hos Mr. Rochester fikk meg til å klamre meg til boken. Jeg gråt sammen med handelsmannen,  da Den Amerikanske Drømmen brast.
Alle disse karakterene. Shakespeares Romeo og Juliet. Vi har vel alle møtt vår Romeo en gang. Iallefall vet vi hvordan han ser ut.  Min er ikke lik din. Du har din egen. William hadde sin. Jeg vet naturligvis hvordan Juliet er. Du er ikke enig, og jeg gremmes ved tanken på hvordan den parykkledde William egentlig så henne for seg.

Leonardo er definitivt ikke min Romeo…

Litteratur for alle
Disse bøkene ble også brukket en gang.  De store forfatterne måtte også slippe taket til slutt. Karkaterene måtte, akkurat som Guro,  også forlate sin mor eller far, og begi seg ut til alle leserne. Ikke alle elsker Romeo og Juliet. Ikke alle liker Gatsby, – den ålen.

Jeg tror likevel at det finnes litteratur for alle der ute.  Nå skal jeg tøye ut fingrene og lene meg tilbake og vente. Vil min Guro passe inn i noens tanker? Er det noen der ute som vil skrive usynlig tekst mellom linjene mine? Jeg håper det. Om det bare er en, så har jeg rørt et hjerte. En til, og jeg har vekket et minne. Enda en, og jeg fikk tørke en tåre…
Egentlig tror jeg ikke at det finnes god og dårlig litteratur. Alle vet vel at et dikt skrevet av en liten pike kan røre noens hjerte, selv om hun ikke bevisst har brukt litterære virkemidler, rim eller rytme.  En rosa sang i en konfirmasjon kan lokke frem et gjenkjennende smil. Jeg tror til og med bystyrepapirer kan fenge om en er rett person.  En anmelder i en avis er en person. Kanskje jeg er heldig og personen kjenner seg igjen i det jeg skriver. Sjansen for at den ene kritikeren liker alle bøker han får tilsendt er minimal.

Min Romeo ser slik ut…

I går meldte angsten seg da jeg skulle legge meg. Hjelp! Boken er brukket. Jeg kan ikke fikse mer. Tenk om, tenk hvis…

Så kom jeg å tenke på de personene som har lest boken min. Tidligere eksemplarer av manus. Mer uferdige versjoner. De likte den. En mannlig fotballspiller på 29, en voksen kvinne på over 60, en litt mindre voksen kvinne midt i 30-årene og en jente på 15.  Jeg prøvde å overbevise meg om at dette måtte gå bra. De representerer jo nesten folket på lik linje med representantene på Stortinget. Jeg snakket med min mann som har lest boken minst fire ganger. Livredd. FOR HVA?
Anne B. Ragde fortalte på tv en kveld at hun hadde opplevd å få en bok i retur fra en leser, hvor absolutt all tekst hadde blitt overstrøket med svart tusj. Til og med ISBN-nummeret. Det kan jo ikke bli verre enn det, tenkte jeg. Eller kan det?

Eller kanskje han her. Han gjør mer for meg enn å ligge på kne med gitaren, selv om han fikser det også…

Er det slik at jeg er alene i verden om å gjøre noe så skummelt som å gi ut en bok. Hvordan følte J.K. Rowlings seg da hun etter avslag fra alle, takket ja til et lite forlag som ingen hadde hørt om før. Hun fant sine lesere. Jeg finner sikkert mine.  (Hadde forresten vært gøy med like mange,  men min bok er ikke like magisk og overnaturlig, og den har ikke seks nye fortellinger som liksom ligger i  hodet mitt og bobler og venter. )
«Agenten min», min rare og pågangsmodige Romeo, styker meg over håret, og sier at det går nok bra.

Hva er jeg redd for? tenker jeg, før jeg til slutt sovner.  At noen ikke skal like boken min? Hvem er noen?  Hvem er jeg redd for?  So What? Jeg har skrevet EN HEL ROMAN… Ikke verst.