La meg farge din trailer lavendelblå…

Maleri fra Sandeid. Et steinkast fra der jeg ble intervjuet. Malt av pappen min, Øyvind Matre. Er det noen som ser hvilken gård huldra og alvene står og ser mot?
Jippi! Jeg har feiring på gang her i dag. Over 10 000 har lest bloggen min så langt. Det er koselig at så mange vil lese den. Jeg er ikke ukjent med å figurere i media, men da ofte i andre sammenhenger. Andre skal ha min oppmerksomhet. Enten det er FK-Haugesund jeg snakker om, eller jeg uttaler meg i krasse ordelag om skolenedleggelse på Bjoa.

Å framsnakke seg selv…
Nå er det jeg som skal snakke om meg og boken min. Det er  adskillig skumlere.
Helt nødvendig, sier min datter og min mann, om jeg ønsker at noen skal lese boken. De har for lengst kastet seg over ideer om alternativ markedsføring, og når jeg etter en travel uke endelig fikk tid til å se hva de hadde gjort, ble jeg litt stum. Svetten begynte å piple frem i pannen,  og jeg så «Bygdedyret» skule på meg fra en tankekrok i hjernen. Håper huldra i Hålandsdalen, som pappa likte å male, passer på meg.
Min datter truer med å starte en «Stryk meg over håret» kampanje på Karl Johan, hvor hun vil mobilisere hele Norge til å gå rundt å be om å få stryke noen over håret. HJELP! One place går the grens, sa jeg. Spenstig idè, men reaksjonen min var mer som om hun skulle bedt meg om å få flytte for seg selv som 14-åring. Hun vet sikkert hva hun snakker om. Markedsføring er hennes yrke. Jeg er bare en helt alminnelig lærer, men noe blir for drøyt.

Lokalavisa Grannar hører til i markedsføringsbildet. Lokal og flott.

Mitt første avisintervju

Vel, nå er det slik at om en skriver en roman, så er det jo fordi en har noe å fortelle. For å kunne fortelle, så må nødvendigvis folk få vite om boken, de to selvutnevnte markedsførerne kikker strengt på meg.
Jeg er ikke dum. Jeg forstår da det, så i går møtte jeg opp i vakre Sandeid for mitt første avisintervju, som du kan lese i lokalavisa Grannar i morgen. Jeg hadde avtalt at vi kunne møtes på kafeen i sentrum, men da lo Anne Sissel på bensinstasjonen godt. Jeg var litt for sent ute. Kafeen stengte for noen år siden. Jeg kikket fortvilet opp på det truende skydekket, men da journalisten dukket opp,  hadde himmelen sprukket opp og pyntet barndomsbygda mi med sol. Det var som om noen som er glad i meg, bestemte seg for å gjøre ting litt enklere en liten stund.  Dermed fikk vi en hyggelig pratestund på benkene utenfor Galleri ågot.

Lavendelfargede semitrailere
Da intervjuet var over, lukket himmelen seg igjen, og jeg forlot bygda i regnvær. I ren markedsføringsiver slo en tanke ned i meg, da jeg passerte de utallige trailerne til Hustvedt & Skeie.
Fint med hvitt og rødt, men hva med sidene på semitrailerne tapetsert med lavendelplanter og en kvinne med hvit solhatt? Kan jo hende at det hadde satt fart i kjøttomsetningen til Fatland og Skjeggerød også,  for det jeg vet.  Vinn, Vinn situasjon er det noe som heter.
Vel, noen drømmer kan kanskje ikke realiseres, men jeg hadde iallefall en idè.

Guros barndomsminner er sentralt i romanen min. Her er et bilde som ga meg inspirasjon da jeg skrev det ene tilbakeblikket. Malt av : Øyvind Matre

Litteraturfestivaler og messer

…Startskuddet for markedsføringen startet med bokmøte på Sandnes bibliotek onsdag. Dette var i regi av Commentum Forlag. Det var godt å få komme igang. Nå har jeg gjort det en gang, så da er det ikke så skremmende lenger.
Fremover går det slag i slag. Jeg tar turen til SILK internasjonale litteratur- og kulturfestival i Skudesneshavn den 3.november. Deretter får jeg være med på litterær kafe med Siri Kvamme,  på Blest litteraturfestival, i Tysvær litt senere den uken. Julemessen i Haraldshallen i Haugesund er i boks, og kanskje blir det noen signeringer i sentrum. Har noen planer, men ikke alle detaljer er på plass ennå.
Gunnar på samvirkelaget i Sandeid ønsker meg velkommen en lørdag, før jul, til boksignering. Det synes jeg kanskje er det mest spennende. Håper jeg treffer mange kjente. Spesielt mine gamle elever, som nå har blitt voksne.  Spørs om mitt evige mas i norsktimene,  om at de måtte begynne å lese bøker, kan hjelpe på boksalget mitt. Rart å tenke på. Nå kan det hende at det er min bok de føler seg tvunget til å lese. Sånn for skams skyld. Vel, de skal slippe å skrive oppgave om den etterpå ihvertfall.
Travle tider. Lurer på om førsteopplaget rekker.

Flere har nå bestilt flere bøker. De vil  gi dem bort i julepresang. Surrealistisk. Skal noe jeg ha skrevet ligge under juletreet hos folk? Stilig! Foreløpig er alt dette litt uvirkelig. Når en har gått hele livet og tenkt på å skrive en roman, og en tilslutt har gjort det, så blir det litt slik. Jeg tror at jeg må vente til jeg holder romanen i nevene, før jeg forstår hva jeg har gjort.
Alt dette tatt i betraktning, så er det ikke så rart at en trenger å markedsføres. Når en ikke selv er helt klar over at en faktisk har skrevet en bok, hvordan i alle dager skal andre bli klar over det da?