Til å gråte av…

Det kan være godt å få litt hjelp til å gråte iblant…

Noen ganger når jeg går inn i en bokhandel, så spør jeg av og til om de har en bok jeg kan gråte av, fortalte en dame meg en dag. Hun lo godt av seg selv.
Slik er det noen ganger. En trenger en vakker historie, en trist historie eller kanskje en vakker sang for å klare å gråte. Vi har det så travelt, at vi rett og slett ikke klarer å slippe gråten løs mellom alle gjøremålene. Det skal jo helst være passende omgivelser også.

Hvor har den mannen lest MAPPA MI?

Gråten er kroppens egen medisin som hjelper oss til å få bearbeidet følelser.
Jeg kjenner ofte på trangen til å gråte. Da finner jeg frem medisinen min. Den er laget av en fantastisk skribent og musiker. Han har også sine røtter på Vestlandet. Saltvannsfolket,  kaller han oss. Når han synger den sangen, så tenker jeg på de eldre, de som ikke er her lenger, de som bygget landet, og så gråter jeg en skvett.

Tapte gyldne stunder, en bankers…

Tapte gyldne stunder, er bankers. Den slår aldri feil. Da tenker jeg på min egen barndom, oppvekst og ikke minst ungene mine som har vokst så fort.
Jeg gråter litt for alle de tapte gyldne stundene. Det er rart hvordan Bjørn Eidsvåg har skrevet sanger om alle episodene i mitt liv. Snakk om å treffe blink, uten en gang å ha møtt meg.
Til og med barndommens bedehus med bestemor, veska og sjal. – Åresalg og basar, har han fått med seg.
Hvordan visste du at jeg var der, Bjørn?

Den gangen vi gråt fordi vi ikke kunne gi alle de sultne barna nok mat. De stakkarane som ikke en gang visste hvem Jesus var, og dermed ville gå loks til helvete, som vi sier her i Haugesund.
At jeg kom til å gråte av Saudasangen, jeg som har laget Sandeidsangen, er uforståelig, men jeg har gjort det. Mitt forhold til Sauda, begrenser seg til Svandalen, slalom, skiheis, sol og fregner. I tillegg hadde jeg en gang en liten sommerflørt med en som gikk A-skift på fabrikken. Grunn god nok til å gråte? Neppe! Men jeg gjør det. – Vi har alle røttene våre i små utkantbygder, som Are Kalvø sier i kåseriet sitt om nynorsk.

Tapte gyldne stunder…

Når jeg tenker meg om, så gråter jeg av alt Bjørn Eidsvåg skriver, og det gjør meg så innimari godt. Familien min har gått seg til med det. Når jeg rusler rundt i huset og tørker støv, og de hører hva jeg spiller på full guffe, da skygger de unna, for da gråter mamma en skvett. Kanskje stikker en av de inn til meg og gir meg en klem, rister litt oppgitt på hodet og smiler, før de lar meg få være alene litt til.

Når det er sagt, så gråter jeg innimellom av Ja vi elsker eller diktet Episode, av Inger Hagerup. For ikke å snakke om Til Ungdommen og Barn av regnbuen. De har kommet for å bli i gråte-cd-samlingen min.

Hundebarnebarnet mitt Chiquita Lovise… Følger meg hvor enn jeg går..

Det er ikke slik at jeg bare gråter. Jeg kan nemlig le også. MYE!! Hva ler jeg av da?
Ikke av Otto Jespersen. Han er ikke så morsom. Bare når han er trolljeger. Da ler jeg. Men jeg ler av Dagfinn Lyngbø og Are Kalvø. Dagfinn som forteller om da han fikk seg hund. Han bare later som om det er han som har fått hund. Egentlig er det jeg som har fått hund.

Barnebarnhunden min Chiquita Lovise, er nemlig akkurat slik som den Dagfinn forteller om.  En bitteliten meksikansk hund, som følger etter meg hvor hen jeg går, og som tror at hun kan sove under dyna mi.  Jeg elsker når Are Kalvø kåserer om nynorsken.  Om alle vi som har vokst opp i nynorskland og som alltid går kledd i bunad og doper oss på meieriprodukter.

Noen ganger får Bjørn Eidsvåg meg også til å le, men det er helst når jeg går på konsertene hans og han forteller en morsom historie, som jeg selvfølgelig kjenner meg igjen i. Den er jo også fra mitt liv. Fatter ikke hvor han har rotet rundt for å finne MAPPA MI?
Alt dette er litteratur i forskjellige sjangrer.

Bli med Guro til Cafe Au Rendez Vous i Callian

Det er også boken min. Jeg håper den kan hjelpe deg med å få gråte, om det er det du har behov for. Kanskje den kan få deg til å slappe av, og drømme deg bort til lavendel, rødvin, kjærlighet og varme? om det er det du har behov for. Deilig fransk gourmet?
De som har lest manus til boken min forteller at noen steder begynte de å gråte. De forteller at noen steder måtte de legge boken fra seg. Måtte ta en pause. Noe ble for sterkt, og de fikk så vondt av vesle Guro. Videre forteller de meg at de kjente seg igjen i det jeg skrev. Jeg hadde vekket minner de hadde glemt. Gode minner, men også triste minner. Gyldne stunder.  Noen fikk vite litt mer om en sykdom som få snakker om i syklubben. Historien om Guro fikk dem til å minnes, til å savne sine og til å gråte en skvett.

Eller følg henne til St. Remy de Provence

Wow! tenkte jeg. Har jeg klart bare litt av det, så har jeg lykkes.
Så om du går inn i en butikk, og ønsker deg en historie som du kan lese under et lunt teppe, gjerne med litt rødvin i glasset og levende lys på bordet, så tror jeg du kan velge «STRYK MEG OVER HÅRET».

Ønsker du deg en historie som kan få deg til å drømme deg bort til varmere breddegrader og glemme regn, snø og kulde, så tror jeg du kan velge «STRYK MEG OVER HÅRET».

Ønsker du deg drap, blod, thriller og action, så velger du en annen bok.  Har du derimot selv en spiseforstyrrelse, og ønsker å lese litt om hvordan sykdommen oppleves av andre, så tror jeg du kan velge «STRYK MEG OVER HÅRET».  Kanskje er du frisk, men bekymret for din datter, din sønn eller noen andre?

Omslaget på «STRYK MEG OVER HÅRET» lover deg en tankereise til vakre Provence. Det får du. Resten av historien er livet slik det er for oss alle, med oppturer og nedturer.
Her kan du få lese det som vil stå på baksiden av boken. «Vaskeseddelen»  Kanskje det treffer noen strenger i hjertet ditt.  Da er det DEG jeg har skrevet historien for.

Guro er en vellykket karrierekvinne fra Bergen. På utsiden er alt tilsynelatende bra, men Guro lever i sitt eget personlige helvete. Hun lider av bulimi, og legen ber henne om å ta tak i sykdommen sin, om ikke så vil hun dø. Hun bestemmer seg for å trosse legens råd, og heller reise bort i håp om at tingene vil ordne seg av seg selv.
Hos Marie, en eldre kvinne, i den lille fjellandsbyen Callian i Provence, møter hun for første gang noen som ser henne og lytter til hennes historie. Midt i lavendelduft, god mat og vidunderlige viner, lengter Guro etter å få ta del i livet fullt og helt. Kroppen og tankene hennes sloss om å ville nyte dette vakre, samtidig som hun straffer seg selv for at hun nyter det. Fortvilet merker hun at fortrengte minner fra fortiden dukker opp igjen.
Guro kjemper en indre kamp om å våge å slippe noen andre inn, løsrive seg fra fortiden og søke trøst der hvor hun aller minst venter å finne den.

En kommentar om “Til å gråte av…

Kommentarer er stengt.