Ventetiden tar på…

Nå vil jeg ha boken ut… NÅ MED EN GANG

Da ble nok en ettermiddag fylt med korrektrulesning. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest romanen min nå, men det er iallefall slik at JEG snart trenger noen som kan stryke MEG over håret.  Selv har jeg strøket mye. Jeg har strøket ord, satt inn ord, slettet komma, satt inn komma, slettet ekstra ord, som jeg tidligere har satt inn, og satt inn de samme ordene ved neste korrektur.

Når jeg, forhåpentligvis, en gang i morgen kveld, er ferdig med denne runden, begynner jeg på første side igjen.
Da skal jeg bare lese, og lete etter bittesmå feil. Det får jeg håpe blir den aller siste gangen før boken, «STRYK MEG OVER HÅRET«, går i trykken.

» En fin liten gyllen histoire». Akkurat passe lang…

Nå er jeg definitivt på det samme stadiet som jeg var da minstegutten skulle komme til verden. Litt sur og grinete, tung i kroppen og hodet. Jeg vil helst bare få denne «fødselen» overstått.

Så får jeg håpe at boken blir velskapt.  En liten lysfontene. Passelig lang og passelig tung. En fin liten gyllen histoire, som Ari Behn, ville ha uttrykt det. Akkuratt passelig for deg å lese. Forresten, når jeg tenker meg om –  er vel Ari og jeg kollegaer nå… Hmmm…. stilig…

2 kommentarer om “Ventetiden tar på…

  1. Høres ut som en strevsom fase. Er det ikke slik at nok er nok? Eller kommer du videre ved å se på det samme om og om igjen?

    Jeg ønsker deg iallfall lykke til med det som gjenstår!

  2. Jo, kjære Lammelåret. Det er slik at nok, snart er nok, men foreløpig har jeg gjort en del forandringer til det bedre. Det er som å male et landskapsmaleri. Først en bakgrunn i en ramme. Så fyller en på med fjell, skog og sjø. Etterpå kommer trærne og steinene, gjerne et lite hus. Helt til slutt pynter en med markblomster og sommerfugler. En går litt tilbake, stiller seg litt på avstand, klatter litt til, før en kan si seg endelig fornøyd. Nå er jeg på klattestadiet.

Kommentarer er stengt.