Vil du synge min melodi?

Slik vil boken min se ut

Jeg er ikke den som mine venner og kollegaer ville ha kalt den mest tålmodige sjel når arbeid skal gjøres. For noen år siden tok jeg videreutdanning i Teamutvikling og Coaching ved Høgskulen Stord/Haugesund.
Det jeg lærte aller mest om på kurset, var nok meg selv. Det kan nok være en nyttig lærdom å ta med seg. En blir tryggere på seg selv, og godtar den en er i større grad.Jeg lærte at jeg var en pådriver, koordinator og igangsetter, mens mine analytiske evner ikke akkurat lå og badet i sollyset. Derimot var jeg også en ferdigstiller. Altså, her kan en med en gang se bildet av meg. Kommer det noen og slenger frem et forslag om endring, så er jeg som «il Tempo Gigante» som setter ut fra målområdet i Flåklypa Grand Prix. Asfalten krøller seg, men jeg glemmer å se etter om jeg har fått med meg kartleseren på veien. Mottoet mitt har blitt slik etterhvert. «Veien blir til mens en går».

Uten noen form for forkurs gyver jeg på, baner meg frem og lager flere tuneller enn «Veidekke», ofte uten tanke på de andre som fremdeles står på startstreken og lurer på om endringen egentlig har noe for seg.
Slike mennesker som meg kan jeg godt tenke meg er fæle å jobbe sammen med til tider, og tro meg, jeg prøver å roe meg litt.
Likevel, så er det en egenskap jeg setter pris på. Jeg får ting unna i god tid, og liker å ha kontroll over alt som skjer i alle ledd, derfor foretrekker jeg å gjøre det meste selv. Laaaaange møter hvor alle skal komme med innspill er ikke min greie, men tro meg, jeg prøver å øve meg.

Romanen min ble ikke til på denne måten. Jeg brukte litt tid. Lenge hadde jeg gått og syslet med tanken. Lenger enn noen tanke har fått syslet i hodet mitt, om jeg skal være ærlig. For å være helt nøyaktig så har jeg syslet med tanken siden jeg var ca fire år. Hvorfor igangsetteren i meg, pådriveren i meg og ferdigstilleren i meg ikke virket innenfor romanskriving aner jeg ikke. Kanskje var det redselen for ikke å bli ferdig, for at det ikke skulle bli bra nok eller fordi det var «teit» å skrive bok i tenårene.

Vel, tanken ble sterkere med årene, ettersom jeg nærmet meg slutten på livet, som jeg pleier å si til elevene mine. En går liksom ikke rundt som fjortis og tenker at nå må jeg se å realisere drømmene mine før det er for sent.
Da jeg passerte førti, derimot, snek tanken seg inn som om den hadde ligget i selve bursdagskaken og ventet.
– Himmel og Hav, tenkte jeg skrekkslagen. 50.60.65(pensjonist)70,80,90…THE END.
Tankene spant videre og dannet et virvar av følelser.
– Jeg lever nok ikke til jeg er 100. Sikkert ikke 90 heller, 80 kanskje, men slikt kan en aldri vite.
Dermed satte jeg igang på sedvanlig vis. Skrev ned noen tanker jeg hadde, så noen flere og så var jeg i gang. Hadde egentlig ikke helt klart for meg hvor dette skulle ende, men jeg ville gjøre det, og det hastet. En vet jo aldri…

Noen ganger la mismotet seg som et vått ullteppe rundt meg. Jeg ville gi opp og lukket pc-en. Etter noen uker, pakket min mann meg ut av ullteppet igjen, og jeg fortsatte. Plutselig var han pådriveren min, analytikeren min og den som ga meg tro på at jeg ville klare å ferdigstille.
Han skrøt meg opp i skyene. Smart kar som kjenner meg, og vet at skryt er som flybensin i blodet mitt. Jeg svever og er selvgående lenge etter en skrytinjeksjon. Selv er jeg min verste fiende. Min mann sier at jeg er en mester i å snakke ned mitt eget produkt i tankene mine.
Tro meg. Jeg har øvd, og jeg har blitt litt bedre. Skal jeg gi ut roman så nytter det ikke å si at det er noen trøtte greier jeg har klort ned på et papir. Ingen vil lese boken min da.  – Kanskje like greit, har jeg tenkt innimellom. Vet ikke om jeg vil at noen skal lese den. Det kan jo hende at noen ikke liker den, og da kan de komme til å gi dårlige kritikker. Er jeg klar for det?
Dette har jeg måttet tenke grundig gjennom, og jeg har bestemt meg. Jeg er klar for det. Litteratur er jo slik. En bok jeg liker, liker ikke du. En bok du synes er topp, sovner jeg av.

Vi knytter små sliketråder fra litteraturen til egne erfaringer

Litteraturen lever i oss, og knytter  små silketråder opp mot vår egen erfaring.
Har du aldri opplevd noe av det Guro opplever i «Stryk meg over håret«, så er det ikke sikkert at du vil like boken. Jeg tror likevel at historien til Guro får deg til å minnes dager da alt var bare fryd og gammen og samtidig favner  om en del av de utfordringene vi møter i livet vårt. De som gjør oss mer sårbare, kanskje klokere, noen ganger sterkere, men som gir oss som har opplevd noe av det samme, som Guro, et felles språk som vi kan dele.
Gjerne med egne assosiasjoner og tolkninger, men likevel en allsang vi kan synge sammen, der teksten er lik, men tonene vi synger er avhengig av om vi kan melodien. Jeg vet jeg har skrevet en tekst alle kan lese. Deler av den får deg kanskje til å nikke gjenkjennende eller tørke en tåre når du plutselig blir minnet på din egen melodi.

Omslaget på en bok har noe av det samme i seg. Når jeg går inn i en bokhandel og skal finne meg en bok, så må omslaget appelere til min melodi. Både det som står på vaskeseddelen bak på boken, men ikke minst illustrasjonen.
Denne gangen skulle jeg ikke lete etter melodien. Disse tonene hadde jeg selv satt på notelinjene. Derimot måtte jeg finne en illustrasjon som kunne vise deg, når du går i bokhandlen, litt av hva som er  melodien i boken min.
Den stemningen jeg ønsker du skal ha i deg mens du leser. Det vedmodet du noen gang vil kjenne på. Roen i landskapet og Guro sine tanker og følelser. Hvordan klarer en å fange hele melodien, med alle under og overstemmer, i et bilde?
Designeren til Commentum A/S klarte det. Han fanget stemningen jeg var ute etter.
Jeg fikk omslaget tilsendt i går, og i dag deler jeg det gjerne med deg.
Da jeg fikk bekreftet, av forlagsredaktøren, at de gikk for mitt ønske utbrøt jeg spontant til pådriveren min:

– Jøss, jeg skal visst gi ut en bok.

2 kommentarer om “Vil du synge min melodi?

  1. Anita

    Heia Agnes!!!

    Så flinke du e. E så herligt å lesa på bloggen din. Kjenne meg igjen i det du skrive. Lykke te med bokå.

    Klem frå Anita (tidl. kollega på Skjold skule)

  2. Jeg er så utrolig glad for at du fortsatte å skrive, tross for at det kanskje var tider der du ville avslutte hele prosjektet ditt. Jeg ser virkelig frem til å lese boken; på godt og vondt 🙂
    Lykke til videre!

Kommentarer er stengt.