Jeg var der…

Et under…

En sommermorgen, den første juni for femten år siden, skjedde det et under på Haugesund sykehus. Min lille gutt ble født, og jeg tok en sjefsavgjørelse.
Selv om jeg ikke fikk tid til noe annet i livet mitt, så skulle jeg ha kvalitetstid med den lille babyen som lå i voggen ved siden av meg. Han lå der så ny  Jeg ville ikke lage en skramme på dette vidunderet av en gave jeg hadde fått. Varsomt løftet jeg han opp og ga han mat.
– Å Gud, hvor heldig jeg er som er kvinne, husker jeg at jeg tenkte, der jeg lå og diet. Der og da festet jeg mitt hjerte i hans hjerte for alltid. Klisje? En hver mor, og en hver far vet hva jeg snakker om. Ingen klisje.

Etter mange år med utdannelse, mens eldstejenta var liten, og alltid dårlig samvittighet fordi jeg måtte studere når hun ville leke, så var jeg klok av erfaring…

– Bare jeg blir ferdig med studiene, og kommer meg i jobb så skal vi to få tid sammen, tenkte jeg alltid mens jeg skimtet henne over kanten på pedagogikkbøkene mine. Pedagogikken som jeg var så glad i, som jeg kunne så godt og som jeg stadig lærte mer om. Læren om hvordan barn vokser og utvikler seg.
Den dårlige samvittigheten tror jeg ble født da jeg avla min pedagogikkeksamen. Dagen jeg, glad og fornøyd, kom hjem og plutselig la merke til at den vesle jenta mi ikke hadde tid til meg, nå når jeg endelig hadde tid til henne. Hun hadde tatt fatt på livet sitt. Venninnene var viktigere enn meg.
– Hade mamma, ropte hun og for ut døren, og jeg noterte meg at fjortisfnisene allerede var på plass. Så kom lillebror.

Min lille jente har blitt Ironwoman

Denne gangen skulle det bli annerledes. Utdanningen var ferdig, jeg var i full jobb og etablert med hus, hjem og hage.
I begynnelsen gikk det fint. Det må jo nødvendigvis det, så lenge gutten ikke kan krabbe, gå eller spise selv. Jeg hadde mammapermisjon, vi bodde på landet og hadde en vidunderlig stor hage.

– Klukk, klukk kunne vi høre fra hønene og hanen som vi hadde på fritt i hagen, før vi tok oss en lang spasertur. Jeg til fots, han i vognen. Vi plukket blomster langs veikanten og så på sauer og kuer på bakkene.
– Møøø! sa kua. Møøø! sa jeg. MMMøøø! sa den lille gutten i vognen. Så lo vi alt vi kunne og ruslet videre. Jeg hadde all verdens tid, og glemte å beundre hvert lille mirakel som skjedde rett foran øynene mine.

Gutten ble et år, og jeg måtte tilbake i jobben min. Måtte få bruke all pedagogikken jeg kunne så godt…

Familiebarnehagen var flott. En hærlig «Mor» som ungene elsket og som elsket ungene. Det var vanskelig i begynnelsen. Han var jo bare ett år. Jeg så andre gi han havregrynsgrøt til frokost, bytte bleier og legge han til å hvile. Når jeg kom og hentet han, om ettermiddagen, fikk jeg en liten gul notisblokk stukket i hånden. Der stod det hvor mange ganger han hadde bæsjet, spist og sovet. Samme prosedyre som når jeg henter Mazdaen min, på Sørhaug A/S, etter ferdig utført service.

Litt etter litt distanserte jeg meg fra vedmodet jeg følte når jeg måtte etterlate han i barnehagen. Han hadde det jo fint. Jeg hadde det jo fint. Jeg trøstet meg med at vi hadde  massevis av tid sammen, og mange år foran oss.

Min lille gutt sammen med stebroren.

Skolestart, fotballtrening, bursdager, 17.mai, 10 års dag, 13 års dag. Hvor ble all tiden av? Den som vi hadde så uendelig mye av? Var det han eller jeg som ikke ville leke lenger? Hva skjedde da han ikke lenger kom listende inn på soverommet mitt lørdags morgen, krøp opp under dynen for å varme seg og prate litt før vi stod opp? Når skjedde det? Var det for ti år siden eller fem. Når begynte han å gå rett opp på rommet sitt, uten å først komme inn til meg å gi meg en klem? Når begynte jeg å snakke oftere med forsterkerne på loftet enn til gutten min?

Nå på søndag skal han konfirmeres. Vi har kjøpt ny dress. Grå dress og lilla skjorte. Den vesle gutten min ruver langt over meg.
Da jeg så han på «Lies Herre» i konfirmasjonsdressen, gikk det opp for meg at han snart er en voksen mann. I mine øyne den vakreste jeg har sett.

Der og da innså jeg at det er for sent. Det er for sent å bygge sandslott i lekekassen. Det er for sent å bygge lego på stuegulvet. Jeg ammer han ikke lenger (forsåvidt greit nok lengden tatt i betraktning), men det er for sent.
Hvorfor gikk jeg ikke hjem fra jobben når jeg kunne?
– Like greit å jobbe til barnehagen stenger, tenkte jeg den gangen. Nå angrer jeg.

– Tenk om det hadde vært et sted en kunne få tilbake, alle øyeblikk en ubetenksomt lot få gå forbi, synger Bjørn Eidsvåg.

Jeg blar i bilder på datamaskinen min. De er kategorisert i mapper. 2000, 2001, 2002…2012. Jeg tenker at jammen tar vi mange bilder nå i forhold til da jeg var liten. Den gangen en måtte være forsiktig med hvilket motiv en trykket på, fordi en måtte betale for fremkalling utansett kvalitet. Sorte bilder, hvite bilder og innimellom et og annet som kunne fungere. I dag er slike bilder kule. Vi kan lage dem med Instagram, og synes det er stor stas.
Mens jeg sitter der og ser på bildene, blir jeg en tanke forundret.

En gutt er snart mann…

Bilder av den første tannen, den første trehjulssykkelen, dagen han lærte å sykle på tohjuling, barneselskapene der jeg hadde kledd meg ut og lekte med ungene, første skoledagen,  den gangen han kom hjem med vårens første løvetann, den gangen han hadde klippet seg selv eller den gangen jeg fremdeles bestemte hvordan han skulle se ut på håret, alle ferieturene, sommeren da han lærte å svømme, klemmene, da han alltid ville sitte på fanget…
Plutselig kjenner jeg at bildene begynner å leve. Det er ikke bare et bilde av de første svømmetakene. Jeg kan formelig kjenne hånden min som hviler under magen hans i vannet, for å ta i mot, bare i tilfelle. Lukten av klor i bassenget på Kypros, gleden da han siste dagen svømmer tvers over bassenget. Solen som varmer meg mens jeg stolt står og betrakter det lille underet. Han kan svømme fremdeles. Enda bedre, mye bedre, ja faktisk meget bra. Jeg har bare ikke tenkt over det.  En vannsprut treffer ansiktet mitt i det han svømmer forbi på det siste bildet.

En varm og velsignende følelse brer seg i kroppen min. Takknemelig oppdager jeg at jeg var til stede da, og jeg er tilstede nå. I går ble den voksne gutten min med meg på sykkeltur. Ikke en slik pingletur med korg på styret og tre gir, men på racersykkel, i høyt tempo, suste vi avgårde. Ikke han med hånden sin i min. Ikke side om side, men sammen. Jeg foran og han bak. Hjem igjen han foran, laaangt foran, og jeg bak.
Han og jeg.
Mammaen til den lille gutten forstår at hun var der den gangen og hun er der nå.
En times sykkeltur i kveldsolen med gutten min er nok. Jeg får bare små øyeblikk nå, men jeg er der fremdeles, og jeg var der den gang. Jeg var bare for utålmodig der jeg gikk rundt og ventet på neste under. La ikke merke til underet som skjedde der foran øynene mine. Fanget ikke øyeblikkene, men heldigvis fanget jeg dem i linsen.

Telefonen ringer og avbryter meg i skrivingen. Min 27 år gamle datter ringer meg for andre gang denne dagen. Hun bor i Oslo. Det var ikke noe spesielt, hun ville bare prate. Vi prater en stund om jobb, om menn, om trening. Slikt som voksne kvinner snakker sammen om. Hun spør om noen råd. Jeg gir henne noen. Hun bestemmer selv, og hun vet det. Det er bare råd. Valget er alltid hennes.

Etterpå legger jeg på og finner frem noen bilder fra hennes oppvekst. De er ikke så mange, hun vokste opp rett i forkant av fotoets digitale underverk, men de små øyeblikkene og de store hendelsene er der.

Jenta mi på sydentur med mor.

Alle volleyballreisene vi var på sammen, da jeg trente henne, da jeg kledde meg ut som Pippi Langstrømpe i barneselskapet hennes, og skremte vettet av en pappa som skulle levere ungen sin på døren, den første kjæresten hennes. Han som hun skulle gifte seg med når hun ble stor. Hun er ikke gift enda, og jeg aner ikke hvor gutten ble av…
Også disse bildene begynner å leve, men her må jeg supplere med tankeminner i større grad. Først litt famlende i bakhodet etter dem, men gradivs blir de klarere, og plutselig husker jeg den første skituren da hun slet seg opp til Olalia. Jeg kjenner den samme følelsen i brystet nå som jeg gjorde da. Lurer på om hun husker den?

Minnene er der. Ikke alle er like gode å hente frem. Noen er så vanskelige at vi gjemmer dem på helt spesielle steder. Små tankekroker kaller Guro det. Hovedpersonen i romanen min «Stryk meg over håret». Kjenner de ligger der, men tør ikke minnes…

Lek i hagen

Mine minner er ikke gjemt i slike tankekroker. De er glade og lyse og ligger og vaker i hjernen. En må bare ha tid, stoppe opp og bla litt, så er de der.

– Alle øyeblikk en ubetenksomt lot få gå forbi.

I dag fikk jeg napp i mine minner.
Jeg tenker takknemlig på mine to barn. Tenk at jeg har fått låne dere to så lenge. Jeg var der den gang, jeg er der nå og jeg vil alltid være der for dere.

En kommentar om “Jeg var der…

Kommentarer er stengt.