Jeg er ikke født mamma…

Jeg tar meg tid til å gjøre ting som bare kommer meg selv til gode
Foto: Grethe Nygaard

Har du noen gang følt på en uforklarlig uro i kroppen. Noe som gnager og gnager i magen, men som du ikke vet hva er? En følelse av at du skal rekke noe?
Kanskje er det underbevisstheten din som jobber litt med gamle minner, eller det kan rett og slett være hormoner. En diffus stressfølelse i et samfunn som krever hele oss.
– Hvordan får du tid til alt du holder på med, spurte Line på Trimeriet meg i kveld.
– Fordi jeg ikke tar meg tid til å streve mot det perfekte, svarte jeg. Jeg trenger ikke ha det perfekt rundt meg, fordi det for meg ikke oppleves som perfekt, men som stress.Noen mennesker tror at det å skrive en roman er stress, det å strikke en genser er stress… Hva er stress?  Iallefall ikke hobbyer, spør du meg.
Vi skal være perfekte på jobben, perfekte husmødre, perfekte ektefeller og fantastiske mammaer og pappaer, for ikke å snakke om hvor perfekte kjærester vi skal være. Ettermiddager går ut på å stille opp på fotballtreninger og kampsporttreninger, selv lenge etter at poden synes at det er på høy tid at vi finner oss en annen hobby. Vi skjemmer oss bare ut likevel.
I tillegg skal vi følge opp ungene med lekser lenge etter at de burde ha vært i stand til å ta ansvar for leksene sine selv. Det stilles nemlig større krav til dem også i dag. De skal også være perfekte, og vi er ikke gode foreldre uten at vi surrer rundt dem som bier rundt en honningkrukke. Det faller nemlig tilbake på oss selv om vi svikter. Illusjonen av det perfekte slår sprekker.
Aller helst skal alle bli ingeniører, advokater eller noe annet fancy. Dessverre er det mange, mange ungdommer som blir skuffet på veien.
Hvorfor gjør vi alt dette? Er det for at andre skal se hvor vellykkede vi er?

Jeg var biedronning i mange år. Den gangen jeg faktisk fikk tid til alt. Da var det meste, av alt det andre, også på stell. Til slutt ble jeg urolig av kjøret. Jeg møtte ingen lettvegg, men gikk i betongen så den sang. Etter en periode hvor jeg virkelig fikk god tid til å tenke, og med god hjelp av min mann, tok jeg et valg. Jeg ville ha tid til meg selv.  Tid til mine ting, mine interesser. (Dessverre har det aldri vært husarbeid og matlaging).
Ting jeg hadde lyst til. Hekle, strikke og lese bøker. Til slutt tok jeg mot til meg og begynte å bruke ganske mange timer av sommerferiene på å skrive bok.  Det var jo det jeg alltid hadde hatt lyst til å gjøre. Jeg er nemlig ikke født mamma, elskerinne, hustru eller lærer, selv om det også er hyggelig. For all del. Jeg er født meg., med helt egne behov for å utvikle kreative sider ved meg selv.

En urolig sjel finner nå av og til roen. Ikke alltid, fordi jeg er «snill pike», og snille piker må gjøre ting bra. På jobben iallefall, og så litt hjemme…
Men noen ganger, og jeg lover meg selv hver dag at jeg skal bli flinkere, finner jeg roen. Jeg har funnet min teknikk.

Jeg skriver. Trenger ikke være en roman. Det kan godt bare være det jeg skriver til deg nå. Det har jeg tid til, fordi jeg ikke tenker på det andre som burde være gjort.
Utenfor den nye garasjen min har det i sommer ligget en haug med brostein og sand som jeg ikke har fått på plass, veggen på soverommet mitt bør males, jeg har alltid en maskin med klær som må vaskes og jeg, som er lærer, kunne iallefall hatt litt mer tålmodighet med guttene sine lekser. I tillegg vokser ugress i bed og mellom brosten. Det er lett å veksle en deilig skrivestund i sofakroken mot disse tingene. De er gjødsel for den dårlige samvittigheten. Men jeg vet også hva som knekker stilken og får den dårlige samvittigheten til å visne og råtne bort.
Trening.  Ikke trene fordi andre gjør det, eller fordi det passer inn i idealet av det perfekte mennseket. En skal trene fordi  det gjør en godt.

I dag tok jeg opp igjen treningen, på Trimeriet i Haugesund, etter sommerferien. En tung spinningtime. Vi tråkket og vi tråkket med mer og mer motstand på trøene.
– Jeg har ventet på deg Agnes, ropte spinninginstruktøren entusiastisk ut i lokalet da jeg kom noen minutter for sent.  En deilig velkomst på et fantastisk treningssenter, hvor de som jobber der ser deg, hilser og smiler.

Ute av form etter for mye fransk mat og vin, kjente jeg melkesyren true med å sette meg ut av spill gang på gang. Jeg roet litt ned og  fortsatte å svette til timen var over. Følelsen i kroppen min da vi lot trøene rulle uten motstand, til spinninginstruktørens svært så romantiske spilleliste, (kanskje han er forelsket om dagen) var vidunderlig. Den siste sangen, da jeg strakk hendene over hodet og tøyde en øm nakke, den godvonde følelsen av å strekke en muskel som har fått kjørt seg litt, er verdt mer en ti psykologtimer.
I skrivende stund er jeg hjemme igjen. Nydusjet og fullstendig rolig. Ungdommene bråker på loftet, men jeg enser dem ikke. Jeg er i min egen verden mens jeg skriver dette. Jeg bryr meg ikke om at ikke alt er på stell. Nå har jeg det godt. Jeg formelig kjenner endorfinene crawle rundt i blodet mitt, som flokken med Ironmen i Skeisvannet 8.juli.
En lang arbeidsdag kan så vidt skimtes langt bak i hukommelsen. Det kommer en ny i morgen, men jeg tenker ikke på den.  Jeg har det bare vidunderlig. Det var egentlig ikke tid til å trene i dag. Jeg kunne ha jobbet, det kan alltid en lærer. Jeg kunne ha vasket, det kan alltid en husmor. Jeg kunne ha degget for ungdommene på loftet, det kan alltid en mor. I stedet valgte jeg å ta vare på min egen mentale og fysiske helse. Det gir meg ro og overskudd til å være alt det andre i tillegg. Men ikke nå, ikke i kveld. Nå skal jeg bare nyte roen.  Hva er vel mer perfekt enn det?

4 kommentarer om “Jeg er ikke født mamma…

  1. Morten

    Flott og godt skrevet Agnes;-)) Tror mange kan kjenne seg igjen i det du skriver, kanskje uten å helt klare å sette ord på det selv??;-))
    og foresten….spinninginstruktøren er ikke forelsket om dagen…;-)) Bare glad i livet og god musikk;-))

  2. Jorunn

    Kjempebra skrevet Agnes!
    Etterhvert får du bli med på ‘trippelen’ på tirsdagen på trimmeriet; først spinning med Elin, derettter styrke m/stang også med Elin, så tar vi ‘dessert’ trening med Morten til slutt!

  3. Veldig bra skrevet!:) Etter å ha vært «snill pike» i mange år har jeg nå selv blitt nødt til å lære meg å la klæsvasken ligge litt, la det stå litt rot her å der.. Innlegget ditt fikk meg virkelig til å tenke:) takk for det!

  4. Line

    Dette var veldig bra skrevet Agnes,du får sagt det som mange av oss går å tenker på….hvorfor streve mot det perfekte,det mange trenger mer er å lære seg å stresse ned.Det er derfor kjekt å høre at du fremdeles trives hos oss på Trimeriet,og takker for fine ord.Vi har som mål å se hver enkel kunde,lytte,veilede og sørge for at dere trives hos oss.Du gjør helt rett i å prioritere treningen høyt på lista di når viktige «arbeidsoppgaver»må prioriteres,trening er nøkkelen til en bedre hverdag for kropp og sjel.Trening skal gjøre litt vondt av og til,men som alt annet i livet så kommer ikke ting gratis,»no pain,no gain!!!!».Fortsett med å ta vare på barn,mann,hus og hage,men ikke glem å ta vare på DEG……husk at vi trener for å kunne bli gamle,ikke for å bli «perfekte»:)

Kommentarer er stengt.