Utgivelse allerede i høst

Deilig forrett på Au Rendez Vous

Et treretters fransk måltid er ikke oppskrytt. Heller ikke når det kommer til kaloriinnholdet pr. rett. Etter nesten to uker på den franske rivieraen, så må joggeskoene hentes frem fra skapet og kostholdet må endres radikalt. Likevel så er det ingen tvil – Det var absolutt verdt det.
Jeg har gått mine siste researchsturer i dette vakre landskapet. To av kveldene var jeg i Callian og besøkte kokken Sìlvian. Første kvelden sammen med to gode venner fra Eikelandsosen, som lot seg sjarmere av den vakre restauranten som jeg skriver om i boken min.Jeg lovet Silvian et signert eksemplar av boken. Fyren kan ikke et ord engelsk, og spurte forhåpningsfullt om boken kom på engelsk. Da jeg sa at den ble utgitt på norsk, så jeg panikken i øynene et lite øyeblikk, før han tok seg sammen og lovet å lese den likevel:) Han er stolt av at jeg skriver om restauranten hans.

Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er med denne lille fjellandsbyen. Jeg går litt senere, snakker roligere og trekker luften dypere ned i lungene. Akkurat som i Hellas, dekker de bord i de brostensbelagte gatene. Den første kvelden satt det to herlige gitarister og spilte jazz midt i gaten, og en plakat på en vegg fortalte at det nå i august skulle være gitarfestival i byen.
Det er som om jeg hører til i Callian. Slik er det kanskje også. Jeg har ikke skrevet noen bok før. Har aldri levd gjennom en hovedperson som jeg selv har skapt. Jeg er ikke Guro, men hun er min. Jeg har skapt henne. Jeg bestemmer hva hun skal tenke og føle, hvilke avgjøresler hun skal ta og hvor hun skal dra. Det kan være tøft til tider.

Provence på sitt mest sjarmerende

Jeg leste en bok da jeg var i Frankrike som het «Papirpiken». Handlingen dreide seg om en romankarakter som dukket opp hos forfatteren, fordi boken hans var ufullstendig da den gikk i trykken. Hun falt rett og slett ut av boken. Han syntes det var tøft å måtte stå til ansvar ovenfor den personen han hadde skapt. Kul bok, egentlig. Jeg vil ikke ha besøk av Guro. Hun skal få lov å bli værende i fiksjonen.Tilbake til Callian. Der var jeg altså. Midt i min egen fiksjon. Da jeg ruslet gjennom gatene, nikket folk til meg som om de kjente meg. De nikket selvfølgelig også til Viljar, Birgitte og Geir, men jeg lot som jeg ikke la merke til det. Dette var min by, som jeg hørte hjemme i.
Fiksjonen har jo den fordelen at det nettopp er fiksjon, og jeg har tatt meg ganske så store friheter i min beskrivelse av stedet. Jeg har for eksempel plassert en vakker liten bokhandel der hvor turistkontoret ligger. Kanskje noen kommer til å åpne en bokhandel akkurat der om noen år? Det hadde vært gøy.  Det morsomste denne gangen var at Hugh Grant hadde vært der siden sist. Det stod skrevet på bordplaten på den kafeen vi spiste på  første gangen vi var der. Min mann, som noen ganger får høre at han har visse likhetstrekk med superstjernen, satte seg ned ved bordet som den mest naturlige ting i verden. Det kunne jo hende at Hugh ikke hadde vært der, men at eierne av kafeen trodde det da vi var der sist. Vi satt jo ved akkurat det samme bordet.

Hugh Grant kunne godt drevet bokhandel i Callian

Uansett, Hugh Grant er en av mine store favoritter, og at han har vært i min lille fjellandsby, må bare bety at byen er fin, og et sted hvor stjerner kan gjemme seg bort etter hektiske dager i St.Tropez eller Cannes. Hadde bokhandelen min vært der da, så hadde nok kanskje Hugh søkt jobb der. Kanskje Julia Roberts ville stukket innom også…For det meste så var vi på ferie, og for det meste lå jeg strekk ut på en solseng på stranden i St.Raphael. Jeg kan ikke huske sist jeg slappet så godt av. Etter tre uker med redigering før vi reiste, følte jeg at nå kunne jeg endelig senke skuldrene for en stund.
Slik ble det ikke helt. Da jeg lå der på stranden, med sand mellom tærne og noe kaldt i glasset, plinget det inn en mail fra Commentum Forlag. De ville, om alt gikk etter planen, gi ut boken allerede i oktober i år. Wow! Det er jo knappe to måneder til.Pulsen øker ved tanken og jeg kjenner på en skrekkblandet fryd. Be meg om å synge for 15000 tilskuere på Viking Stadion, og jeg gjør det med mindre puls enn det jeg kjenner på nå. Eller, for å være helt ærlig. Jeg vil heller synge på Haugesund Stadion.
Heldigvis har jeg mange gode venner som oppmuntrer meg. De stiller opp for meg, leser og gir tilbakemeldinger som gir meg mot til å gjøre dette.

Natt over St.Raphael

Commentum Forlag bad også om at jeg skulle sende dem noen bilder til omslag og pressemeldinger. Den hadde jeg ikke sett komme. Heldigvis kjenner jeg en dame som er tryllekunstner med kamera, og i dag kom hun i min hage. Grethe Nygaard og jeg har hatt fotoshoot på plenen. Mye lått og løye, som vi sier i Haugesund.
Fotografen nektet å retusjere bort dobbelthaker og ekstrakilo, så jeg skjøt frem haken og brystene, drog inn magen alt jeg var god for og lot det stå til. Etterpå kikket jeg litt på andre bilder av forfattere. Der var mangfoldet stort. Alt fra bilder i fotostudio, til passbilder tatt i en automat på et kjøpesenter. En mann så til og med ut til å ha snudd mobilen og knipset seg selv raskt i et halvmørkt rom. Det var ingen som så ut som Cindy Crawford på midten av 80-tallet.
Nå er det jo heller ikke bildet som skal selge, men som min mann sa:
– Det er jo ikke et minus om forfatterene ser noenlunde nyvaskede og velstelt ut. Dermed dusjet jeg og sminket meg etter alle kunstens regler, og venter spent på resultatet.  Utgivelsen kom altså mye tidligere enn jeg hadde trodd, og jeg håper at boken min kan gi  dere som ønsker å kjøpe den litt varme i mørke høstkvelder. Iallefall er det bildene mine fra St.Raphael og Callian som skal frem på netthinnen når jeg begynner å bli vinterdeprimert og lei av regn og kulde. Jeg vil nok kanskje kose meg med en annen bok. Det er jo grenser for hvor mange ganger jeg kan la meg underholde av en historie jeg har skrevet selv. Håper dere tar godt i mot Guro. Hun fortjener det, så får dere heller klage til meg om det er noe dere ikke liker.I morgen starter et nytt skoleår. Jeg skal følge en ny 10.klasse vel gjennom det siste året av ungdomsskolen. De har vært gode støttespillere for meg. Nå skal jeg være det for dem.