«Du er syk, du»

Dette landskapet gir meg lyst til å skrive en hel roman

Hva er det som får en til å sette seg ned å skrive en hel roman? For meg er det lysten til å fortelle en historie til noen andre. Lysten til å belyse et tema som er viktig for meg, og som jeg tror andre kan ha nytte eller glede av å lese om. Jeg er glad i de små detaljene som vi kanskje ikke husker at vi har opplevd. Jeg liker å hente dem frem fra barndommen eller nåtiden. Som små røde epler legger jeg dem i min minnebøtte. Jeg prøver å beskrive dem slik jeg husker dem. Kjenne på  følelsene igjen, luktene og lydene. Akkurat slik de var den gangen. Så kan fortellinger spinnes rundt egne minner og bli til andres historier. Det er det som er så gøy. Jeg får være litt «Skaperen» av virkligheter. Er det ikke det alle vi mennesker streber etter da? Være litt Gud, liksom?

Som ungdomsskolelærer, ser jeg at mange av elevene mine sliter med å skrive langt nok. » Hvor langt må vi skrive?» er gjennomgangsspørsmålet hver gang de skal ha en skriftlig innlevering i norsk eller engelsk. Jeg vet at noen lærere opererer med antall ord. Det kan kanskje funke, men hvor bra blir en tekst om en skal fokusere på antall ord? Derfor sier jeg at det er viktigst at teksten er god, ikke at den er lang. Etterhvert som en blir gladere i å skrive, fordi en får det til, vil også teksten vokse i lengde. Det nytter ikke å lage mer av den dårlige maten. Gjestene kommer ikke igjen av den grunn.

Det dårlige blir ikke bedre om du lager mer av det

» Hvor mange ord er romanen din på da?» var det en som spurte meg en norsktime da vi diskuterte emnet.

«112 221 ord», svarte jeg, like naturlig som om jeg skulle gitt han beskjed om å ta opp mattebøkene.

Det ble helt stille i klasserommet. Noen jenter, som nok også har dette «skrivedyret» i seg, smilte og nikket litt: » Vi forstår koss du har det», som om 112 221 ord var helt grei lengde på en tekst, for noen av oss.
«Du er syk», kom det etter en stund fra en gutt på bakerste benk, som nå så ut til å ha fått stemmebåndet under kontroll igjen. I og for seg en prestasjon i seg selv i den alderen.
«Ja, men da er det ganske mange syke mennesker i denne verden».  svarte jeg han, og blunket lurt til jentene på «mitt lag», for å understreke av det var flere av oss. Gutten, på sin side, var for så vidt enig med meg. Det er nok en del syke mennesker i verden.
Men hva er sykdom?
Er sykdom alt som ikke er akkurat slik du hadde sett det for deg?
Vi vet alle at influensa, spiseforstyrrelser, kreft og halsbetennelse er sykdom. Hva med alle psykriatiske diagnoser? Kan det være de som tenker rett, og vi som tenker feil? Mange store genier opp gjennom tidene har hatt slike diagnoser. Er det sykt da? Eller er det kreative mennesker som blir litt «mye» for enkelte?

– Tar De bort mine lidelser, knekker De også min kunst, skal Edvard Munch ha sagt til en lege som ville kurere ham. Munch, Beethoven, Händel, Isaac Newton, van Gogh, Tsjajkovskij og Picasso var alle «gale genier», plaget av psykiske lidelser. Men henger genialitet og galskap virkelig sammen?

Er det egentlig meningen av vi mennesker skal kunne litt om alt? Hvem har sagt det da? Kanskje det var meningen at vi alle skulle være spesialister på en ting hver? Kanskje min spesialitet egentlig skal være å skrive 112 221 ord, sånn innimellom? I mens kan du, eller noen annen, lære navnet på alle byene i verden utenat. Når jeg hører noen kan slike ting, så sitter jeg og ser dumt ut i luften en stund, før jeg til slutt sier.
» Du er syk » og rister oppgitt på hodet mitt.

Jeg vet ikke hva det er som driver et menneske til å pugge alle byer og land i verden. Jeg vet heller ikke hva som driver et menneske til å kunne fødselsdatoer til alle en treffer i hodet. Jeg vet ikke hva som driver et menneske til å samle på frimerker, og har du forresten noen gang vært med

En må ha en viss tålmodighet

noen hjem for å se på frimerkesamlingen? Hvordan klarer Leiv Ove Andsnes å sitte i timevis for å lære seg et pianostykke, til alle tonene sitter perfekt?Jeg tror jeg vet hva som må til når en vil fullføre et mål eller realisere en drøm:
Tålmodighet og glede.
Skal en ha tålmodighet, så må en føle glede ved det en gjør. Akkurat som en ikke har tålmodighet med unger, om en egentlig synes de er ufordraglige og ekle.
Hvordan noen kan ha glede av å samle frimerker er for meg en gåte. Men ikke en større gåte enn den gutten i klasserommet funderer på, når det kommer til min skriving.
Skal en bli flink på pianoet, så må en lære seg litt om piano, noter, komponister, ulike komposisjoner. ( I tillegg til at en må ha enormt lange fingrer)
Skal en bli en skikkelig god sladrekjerring, så må en bruke tid på å forhøre seg i nabolaget, lytte til bruddstykker av andres samtaler og ikke minst ha en god porsjon fri fantasi og ondskapsfullhet inni seg til å fullføre verket. Men en må ha glede av det og tålmodighet til å lytte. En må øve seg, for å bli troverdig. En må planlegge.Slik er det også med skriving, pianospilling og frimerkesamling.
Når en skriver må en være villig til å si farvel til noe en har skrevet. (Det slipper sladrekjerringa. Der er bagateller og kvalitet helt uvesentlig)

Denne boken lærte meg mye og ga meg mot til å kutte

Etter siste korrektur, står jeg igjen med 106 656 ord.  Det kan bli færre til slutt, men det kan også bli mer. Det er en spennede prosess jeg går inn i, men det har også vært en spennende prosess hele tiden.
Jeg lurer litt på hva gutten i klassen min sier, når jeg kommer igjen fra sommerferie og forteller han at jeg kuttet like godt ut 5 565 ord? (Ca 20 sider)

«Du er syk»?

Alle hobbyer er tidkrevende, men mange hobbyer kan du holde på med en liten stund en ettermiddag. En kan hekle litt, spille litt gitar, sykle en tur, eller gå på treningssenteret.

Jeg har vel innsett at å skrive roman krever mange timer sammenhengende jobbing. Da nytter det ikke å skrive to sider, stikke på spinning, lage middag, skrive to sider til, hekle en lue før en skriver to sider til. Det krever tid, ro og tålmodighet.
Det krever at jeg hører at jeg selv tenker.
Derfor har jeg brukt lang tid på boken min. Jeg har brukt ferier og helger. En slenger ikke frem PC-en etter  7,5 timers arbeidsdag.  Jeg har innsett at jeg må si farvel til noen hobbyer. Skuldrene mine smiler ved tanken.

Jeg må slutte å lage Loviseluer…

Derfor er det så deilig med en lang sommerferie, der jeg kan bruke tiden min på å skrive, og å tenke ut nye prosjekter. (Av og til er det greit å ha to hormonbomber på 14 og 15 år på loftet, som helst ikke vil se meg uten at de strengt tatt er nødt. Jeg har vendt meg til å skrive etter dundrende bass fra anlegget oppe. Jeg har en merkelig stereolyd ovenfra. Høytaleren i ene enden av loftet spiller hardrock og Jazz, og blir akkompagnert av uforglemmelige discorytmer fra 1984 fra den andre høytaleren . Som det musiske menneske jeg er, så bidrar det bare til å øke kreativiteten.

Når jeg igjen står i klasserommet til mine håpefulle 10.klassinger i august, og de spør hva jeg har gjort på i ferien, kan jeg svare at jeg var i Frankrike og solte meg. Men jeg kan være ærlig å si det som det er.
«Jeg satt for det meste og skrev på romanen min hele sommeren. Jeg regner med det ikke tar fullt så lang tid, for gutten på bakerste pult, å få stemmebåndet til å fungere denne gangen. Tross alt har det gått en sommer.
» Du er syk du»