Manus sendt, 22.juli

Etter tre hetiske uker med sletting og retting, omskriving og korrektur, sendte jeg 1.utgave til Commentums konsulenter  i går. Det var litt deilig, og jeg følte at nå kunne endelig ferien begynne.
Resultatet var jeg ganske godt fornøyd med, men er klar over at snart kommer manus i retur fra konsulent med tips til mer omskriving og korrektur, mer sletting og retting. Slik er det. Skrive roman tar tid, og du må ha mye tålmodighet.

Selv blir jeg nok aldri fornøyd. Akkurat nå har jeg det på samme måte som når jeg skal opptre på en scene et sted, med en sang jeg har øvd inn. Jeg er så lei av sangen, at det er så vidt jeg orker å fremføre den. Når jeg så står på scenen og ser at folk liker sangen min, så blir teksten som ny igjen. Håper at jeg får litt av den samme følelsen når boken min kommer ut. Kanskje noen av leserne mine kan føle litt trøst, smile gjenkjennende eller bare kose seg.
Hele livet har jeg drømt om å kunne skrive en roman. Egentlig vil jeg helst bare skrive hele tiden. Nå blir en av mine største drømmer snart virkelighet. Jeg er heldig. Ikke alle får muligheten til det. MEN:

I dag minnes jeg Sondre

I dag går tankene mine til talentfulle, glade og engasjerte Sondre Furseth Dale, som ble skutt på Utøya 22.juli 2011. Han var min elev, men han var så mye, mye  mer. Sondre inspirerte meg og alle andre til å tørre å gjøre noe med drømmene våre. Han foraktet Janteloven, og brydde seg aldri om hva andre sa av negativiteter. Sondre tok vare på de som var på utsiden. Han hadde mot, og derfor fikk han også til mye i sitt alt for korte liv. Han hadde så mange andre drømmer som han ikke fikk realisert. Jeg vet han ville ha likt tanken på at jeg skal gi ut en bok. Han hadde nok lest den, selv om jeg er sikker på at han ville vært ærlig og sagt at han likte Stig Larsson bedre, eller Jo Nesbø. Akkurat på samme måte som han ikke satte spesielt pris på min visesang. Den var nok kanskje ikke progressiv nok.
Det er mange minner som kan hentes frem en slik dag som i dag.
Jeg husker da jeg tok dette bildet av Sondre. Vi hadde aktivitetsdag på skolen, og jeg skulle ta bilder til skolens hjemmeside. Lite visste jeg da at dette bildet skulle dukke opp i alle landets aviser etter den store tragedien. Så vanvittig kontrast til den flotte dagen vi hadde i Djupadalen i Haugesund.  Slike minner bør hentes frem hver dag. For at minner skal holdes levende, bør en være flere som samles om dem. Det er viktig å bearbeide sorgen, og det er ingen som bestemmer hvor lenge, eller hvordan en skal sørge.
For oss som har mistet noen vi var glade i ,så alt for tidlig, vet at sorgen aldri tar slutt. En kan kanskje etterhvert erkjenne at det har skjedd, men en aksepterer det aldri. Det er greit. Hvorfor skal vi akspetere at noen dør unge? Likevel må vi leve videre med det, og gjerne fullføre noen drømmer for dem som ikke fikk gjøre det selv.
Traumer, sorg, spiseforstyrrelse er tema i Romanen min, men også de små øyeblikkene i livet. Hvor viktig det er å ta vare på dem. Legge merke til de små detaljene rundt oss. Duften fra en spesiell blomst, en fugl i treet, en klem en får, eller at noen stryker en over håret.
Vi vet ikke hvor mange dager vi får. I dag har jeg lagt en rose på rådhustrappen for Sondre. Nå skal jeg følge minnekonserten fra Oslo på tv. I dag er min roman totalt uvesentlig. I dag går tankene mine til Sondre, Tone, Jan Atle og Sølve, men også til alle andre som har mistet et barn så alt for tidlig. På Utøya eller på annen måte.

En kommentar om “Manus sendt, 22.juli

  1. Tilbaketråkk: “Du er syk, du” | agnesmatre

Kommentarer er stengt.