Lån gjerne mitt Hardanger, om jeg får låne ditt Provence

Tne Garden of Norway

«Stryk meg over håret», er Guros histoire. Ansatt som personalsjef i et stort Bergensfirma, har hun nok å henge fingrene i. På utsiden er Guro en vellykket karrierekvinne, men inni henne er det opprør. Hun sliter med spiseforstyrrelse og etter noen urovekkende prøver hos legen, får hun klar beskjed. Hun må få hjelp til å bli frisk, ellers kan hun dø.
Guro rømmer til vakre Provence for å være hos Marie, en dame fra Bergen som bor på en vingård utenfor den lille fjellandsbyen Callian. Her følger et lite uttdrag fra romanen. Guro har stoppet en liten stund inne i byen, og er nå på vei for å hilse på Marie for aller første gang:

.Litt senere snurret den lille røde Fiaten seg ut av Callian og satte kursen for Maries gård. Hun tok inn på en humpet grusvei hvor oliventrærne lå og danset i ettermiddagsbrisen. Bak dem, så langt hun kunne se, lå druerankene på rekke og rad. Det minnet om en eplegård i Hardanger, bare at her var det mange, mange flere vinranker enn det var epletrær til sammen på vestsiden av Sørfjorden. Guro hadde lyst til å stoppe bilen, gå ut i gresset og legge seg rett ned. Bare krølle seg sammen og sovne. Det føltes som om selve freden lå plantet i jordsmonnet i dette lune landskapet, og ga henne en følelse av å høre til. Om Hardanger var «The Garden of Norway», måtte dette være selveste «The Garden of Europe», tenkte hun fornøyd.
Nede i dalsøkket svinget veien oppover igjen, og hun kunne se en vakker bygning på toppen av bakken. Hovedbygningen var eksentrisk, og det slo Guro at André måtte være velholdt som hadde hatt råd til å kjøpe seg en slik gård. Det var ikke noe slott, slike en pleide å se tegnet på vinflaskene hjemme. Det var vakrere. Stort, men ikke prangende. Murene var lett okergule, og huset lå og hvilte i landskapet, som om det hadde blitt plassert der av Gud selv på skapelsesdagen.
Hun kjørte inn på gårdsplassen og parkerte.  Så ruslet hun oppover mot inngangsdøren.

Om jeg får låne ditt Provence…

Selv sitter jeg i skrivende stund i » The Garden of Norway». Et sted som gir meg litt av den samme følelsen som når jeg er i Provence. Her inne mellom de stupbratte fjellene, og med Folgefonna som lyser hvitt mot en blå himmel, tråkket jeg mine barnesko. Når jeg rusler rundt og kjenner duften av varm og litt våt sommer, strømmer minnene på. Søvnige soldager i jordbæråkeren. Høyt til værs i morelltrær store som eiker. Varme svaberg som strekker seg ut i fjorden, hvor en kan krølle tærne dypt ned i blåleire og se en og annen krabbe løpe forbi. Smale og farlige veier, som fungerte utmerket på 70-tallet da det  nesten ikke var biler. Nå, derimot, kjører  franske bobiler store som trailere rundt her, mens de lener seg langt ut av vinduet for å få med seg stupbratte skråniger og urnorsk natur. De eier veiene her. Føler at dette er litt deres, akkurat som jeg føler det når jeg inntar deres Provence. De må gjerne være her og bade i blomstring, fjorder og fjell. Bare jeg får komme til dem og krype ned i en myk blomsterstol. De får mine moreller, mens jeg får deres oliven. De får smake på eplecideren, mens jeg får leske meg på et iskaldt glass med Rosèvin. Ja takk! Begge deler.