En må stryke dressen før en kan gå i bryllup

BildeLange, late dager på stranden. Et glass rødvin i hånden. Ingen som maser og lite som skal gjøres.Sol fra blå himmel og minst 25 grader i skyggen.  Dette er velkjente drømmer for alles ferie, også for min. I år har ferien startet litt annerledes. Jeg har jobbet med manuset mitt, slik at det skal bli best mulig før jeg sender det til konsulenten. Å skrive på noe en har skrevet så mange ganger før, kan by på problemer. I går for eksempel,  oppdaget min mann at jeg hadde fjernet en beskrivelse som han syntes var noe av det fineste han hadde lest noen gang. (Iallefall er det slikt han sier for å oppmuntre meg i prosessen). Den stakkars setningen, som jeg med et enkelt trykk på deleteknappen fjernet, fikk sin rettmessige plass i manuset  igjen. Slike fadeser er jeg redd for å gjøre hele tiden. Det som jeg syntes var kjempebra første, andre, tredje og fjerde gangen jeg leste det, har mistet litt av sin glans, og jeg begynner å tvile. – Æsj, er dette klisje? Er et av spørsmålene jeg kan stille meg når jeg sitter å jobber. Helt til jeg finner ut at det ikke er klisje for andre enn meg. Bare fordi jeg har lest det samme så mange ganger at jeg nesten blir litt overrasket over at jeg faktisk var den første som skrev det. Når jeg skal jobbe i den fasen jeg gjør nå, så må jeg være i den rette stemningen. En skulle jo tro, siden romanen egentlig er ferdig, at det ikke er så viktig. Jeg skal jo bare korrekturlese, stryke og flytte litt på ting. Jeg har funnet ut at det er minst like viktig nå, så da jeg skrev romanen for første gang. Det blir som en unge som blir født. Selvfølgelig er det viktig at en er til stede ved fødselen, hvordan skulle ellers ungen ha kommet til verden, men det er ennå viktigere at en følger opp barnet i utvilingen, slik at det blir et gagneleg

menneske i heim og samfunn som det står i opplæringsloven. Er jeg ikke i rette stemningen når jeg skal forme romanen min, kan jeg risikere at den blir «skeivutviklet», som vi sier i pedagogikken. BildeIgjen har jeg stor nytte av min pedagogiske  utdannelse. Den kan brukes til alt. Tilbake til stemningen. Jeg er på besøk hos verdens beste svigermor i Hardanger denne uken. Så hvordan kommer jeg i rette stemningen her? Det regner, skyene ligger tungt ned over de høye fjellene, og det eneste jeg hører her oppe i lia, er sauebjeller og blomstene ser heller vassdrukne ut.
Jeg tok meg en liten fotosafari for å hente inntrykk. Hardanger, THE GARDEN OF NORWAY. Hvor er

Folgefonna? Gjemt bakom skyene. Hvor er blomstringen? Visnet i slutten av mai. Hvor er eplene og morellene da? Enda ikke modne. Likevel, fant jeg mitt Hardanger i regnet. I regnet er nemlig alle duftene mer fremtredende, skyene henger i

kke lavt, det er fjellene som er så høye, sauene klinger med bjellene fordi de er glade, blomstene danser som elskende i mannaen fra himmelen og jeg kommer i rett stemning fordi jeg er så nær denne vakre, urnorske naturen. Det er det som for meg er litteratur. Det går an å se ting fra ulike sider, og det er måten en forteller om noe på, som berører strenger inni oss. Derfor er det slik at en bok jeg elsker, og må lese flere ganger, liker en annen dårlig. Litteraturen må innimellom få oss til å nikke gjenkjennende eller få oss til å stoppe opp og tenke over ting. Andre ganger er det godt å bare lese i vei, som om en er passasjer i baksetet av en bil og følger trafikkbildet uten å ha noe spesielt å innvende. (Det gjelder aldri meg. Passiv passasje

Sommerbarna i Øystese på villjordbærtur

r er jeg aldri. Bare spør min mann). Nå har jeg et mål for øye og det er å la leseren min føle det jeg føler, tenke det jeg tenker, kjenne de luktene jeg kjenner. Hva er vel bedre arena for det, enn i sommerhaven, som jeg har døpt SKRIVESTUEN.