«Hvor lang tid bruker du på å skrive en roman?»

Et vanlig spørsmål jeg aldri har kunnet svare på før. Nå kan jeg det. Ganske nøyaktig et halvt år med skriving nesten hver eneste dag. Noen dager opp imot fjorten timer, andre dager kanskje bare fem.

Jeg hadde satt et mål om å skrive min første krimroman det halvåret jeg hadde fri fra lærerjobben min. Jeg liker å nå målene mine. Natt til nyttårsaften ble manus sendt til min redaktør i Gyldendal og til min agent i Berlin. I morgen begynner jeg på jobb igjen. Nå er jeg spent på tilbakemeldingene.

Å skrive er en ting. Det er først når en begynner å jobbe med manus at magien skjer. Noen ganger blir jeg skikkelig frustrert. Det er tøft å jobbe med redaktører. De har ikke krav om å gi positive framovermeldinger og deretter noen tips, slik vi lærere har.

Two star and a wish … blir fort til: Thirteen wish and a tiny little star if you`re lucky.

Noen ganger er det likevel slik at når redaktøren ber deg stryke et avsnitt eller et kapittel du kanskje har brukt timer på å skrive, og virkelig var fornøyd med, så smerter det. Jeg går kanskje noen runder med meg selv først, før jeg innser at han, som vanlig, har et poeng. Noen ganger er det greit, og jeg gjør kort prosess: Marker og stryk. Andre ganger klipper jeg det ut og tar vare på det i et annet dokument i tilfelle jeg ombestemmer meg og har tenkt å være vanskelig på et senere tidspunkt. Vel, foreløpig har jeg ikke turt å sette meg opp mot redaktøren min. Han har minst like stor litterær tyngde som det veldige forlaget han er en del av.

Når jeg mister motet, fordi det gjør jeg innimellom, så tenker jeg at den som feiger ut blir aldri ferdig med en bok. Bare en gang i sommer måtte jeg ringe redaktøren min for å få mot til å gå videre. Jeg syntes hver setning jeg skreiv bare var dritt. Det var helt normalt sa han og mente jeg hadde jobbet for mye. Igjen hadde han selvfølgelig rett.

En tur til Ronda for å holde foredrag om markedsføring for forfatterskolen.no sine elever var alt jeg trengte.

Nå ruster jeg meg for utgivelsen. En skal tåle en trøkk når kritikerne triver tak i romanen etter utgivelsen. Like godt å bli hardhudet først som sist. Dessuten: Fotballspillere får terningkast hver søndag. Jeg får ikke hvert år en gang. Ber dem ikke ta med silkehansker på meg, men gjerne være konstruktive og begrunne sine meninger. Det verste som finnes er kritikk som du ikke kan bruke til noe.

Jeg er allerede godt i gang med å planlegge oppfølgeren til Skinnet bedrar. Skinnet bedrar er nemlig den første boken i  en krimserie om lensmann Bengt Alvsaker og politiførstebetjent Susanne Hauso. I disse dager venter jeg spent på omslagsforslag fra Gyldendal. Jeg vet de jobber med det.

Jeg holder meg selvfølgelig i Hardanger i neste bok også. Den skal ha tittelen ISKALD, og da tar jeg kanskje lensmann Bengt Alvsaker med på en avstikker til Spania. Det skulle bare mangle om ikke lensmannen, som jeg har blitt så glad i, får se mitt vakre Orihuela, ta seg en tur på sin Ridly Helium og kjøle seg ned med en iskald San Miguel på Punta Prima restaurant. Har planer om å ta ham med både på Casino og horehus, men får se om jeg tør. Det krever kanskje mye research.

Mer kan jeg ikke si om ISKALD enda, men jeg gleder meg til å sette igang.

Nå skal jeg konsentrere meg om å starte lærerjobben på en skikkelig måte, mens jeg venter på at redaktør og agent skal elte manus og fortelle hva de ikke er fornøyd med denne gangen.

Det alltid någe, så de sier i oljebyen Stavanger.

Med to niendeklasser i norsk, så får jeg nok å henge fingrene i utover våren. Kanskje jeg oppdager nye skrivetalenter. Det hender.

Jeg ser fram til 2017. Pleier ikke å lese horoskop, men fant dette på nettet nettopp:

The Taurus horoscope 2017 predicts that this year the work opportunities expand. 2017 is a year to take care of that body – and love it more!

 

Det er noen ting jeg ser ekstra fram mot

Jeg ser fram til min debut som krimforfatter, og lanseringen av Skinnet bedrar på Gyldendal Norsk Forlag og lanseringsfest i Haugesund og Øystese.

Jeg er spent på hvilken forskjell, om noen, jeg vil oppleve med å gi boken ut på et slikt gigantforlag. De har markedsføringsmuskler. Det gjenstår å se om deres er større enn Geir Tangens og mine. Jeg velger å tro det, selv om jeg ikke er naiv. Jeg er ikke akkurat NATO-sjef heller. En ting er iallfall sikkert. Arbeidet sammen med redaktøren min, Oddvar Aurstad, har vært utrolig kjekt og lærerikt. 

Jeg ser fram til hva min agent i Litteratur Agentur i Berlin får til med Skinnet Bedrar og Kledd naken på det utenlandske markedet. Regner med at Bengt Alvsaker og Susanne Hauso vil elske å bli tatt med til den store bokmessen i London, The London Book fair. De trenger nok å bli tolket og oversatt til engelsk slik at resten av verden skjønner hva de holder på med der inne i The Fjords of Norway … Der alt tilsynelatende er pur idyll … but under the surface.

Jeg ser fram til å begynne å skrive på ISKALD. Det blir virkelig en iskald affære.

Jeg ser fram til min manns utgivelser i utlandet. Estland er først ute med Maestro allerede 2.januar. Vi heier på hverandre. Det han har oppnådd er bare helt utrolig.

Jeg ser fram til å flytte i ny leilighet ved havet. På Skagen Brygge vet jeg at jeg finner inspirasjon til å skrive. Tenk å få sitte helt her ute og se på båtene, solen eller havstormer.

 

Til alle mine lesere vil jeg bare si: For et år 2016 ble. Håper dere blir enda flere i 2017. Send meg gjerne tilbakemeldinger på facebooksiden min eller på sms. Jeg blir like glad hver gang.

Ta en kikk på bildegalleriet mitt for å følge oss på den utrolige reisen vi har hatt i 2016. Om noen synes det er lite bilder av severdigheter og mye mat og restauranter, så er det ganske enkelt fordi vi har jobbet og ikke hatt tid til annet enn å bade, sole oss, spise og sove.

GODT NYTTÅR – GODT BOKÅR

 

 

Det er lenge siden jeg har blogget. Faktisk så lenge siden at WordPress var alvorlig bekymret og passelig småirritert. De gjorde meg oppmerksom på at abonnementet måtte fornyes temmelig kjapt. Nå er det gjort også, som så mye annet.

Det siste året har vært stappet av godsaker og hard jobbing. Fra Kledd naken ble sluppet i september, via Geirs dundrende suksess med Maestro i Januar har livet vårt  bestått av jobbing og reising, møte med spennende nye mennesker og ikke minst gode forfattervenner. Vi har vært på forfatterturne sammen og besøkt biblioteker og leseringer, sanitetsforeninger og dameklubber. Vi har solgt bøker fra en liten bod på julemarkedet i Haugesund. Vi avsluttet lærergjerningen for i år, ved å vurdere 140 eksamensbesvarelser i norsk, hver. Kanskje det var nødvendig for oss å føle seg totalt tømt for all lærerenergi, før vi kunne unne oss permisjon? Vi følte oss iallefall som et stort sort hull i universet da vi endelig kunne sette oss på flyet til Spania for å innkassere belønningen: Å leve drømmen.

Vi har nå vært i denne drømmen i ganske nøyaktig tre dager. Det tok tid å lande. Det tar ennå tid å lande. Fremdeles mases det på i toppetasjen. Noe skulle sikkert vært gjort? Hjemme i Norge har Ironmen og women overtatt for en stund. Min datter Christine Lampe er the Ironwomen. Jeg er stolt mor, men for selvsentrert til å heie henne i mål på Iron-man 70,3 i Haugesund. Hun lever sin drøm sammen med sin Iron-man, Stian Sandtorv. Husk å rydde etter dere, og vask bort merker etter syklene på veggene. Jeg vet nok at dere tar dem inn i huset selv om jeg foreslo garasjen.

Rydde leiligheten her tar ca ti minutter. På takterrassen blåser det en deilig vind. Fin å føne håret i etter dusjen.  Her er ingen gressplen å klippe, ei heller hekk som må stusses og formes. Ingen kildesortering. Alt går i samme mølla. Hvor er EU, når en trenger dem?

Min først joggetur på et halvt år er unnagjort. Det er en overdrivelse å kalle det joggetur. Jeg er i gang.

I gang med å leve drømmen. Ha tid til det jeg er aller mest glad i. Ikke jogge. Det hater jeg foreløpig, men jeg vet det kommer seg etter hvert. Fotball og skriving derimot. Så langt har det for det meste gått i fotball-EM. Mye fotball-EM. For mye kanskje? Kommer an på hvem du spør. For meg og Geir blir det sjelden for mye fotball. I går koste vi oss på den lokal irske puben. Som kjent så kan alt skje i drømmer. For eksempel kan jeg plutselig begynne å heie på Island sånn helt ut av det blå. Her i drømmen min flyter navn som Sigrudsson over leppene mine like naturlig som lavaen fra vulkanen Hekla.

Ellers har jeg smakt litt på den spanske vinen. Den er like god  i drømmene som den er i virkeligheten. Litt som min mann. Jeg trenger å holde engelsken min ved like under permisjonen. Derfor brukte jeg all min kvinnelige sjarm og ble kjent med John fra Norwich. Han forklarte meg at: Only the Queen understands the Queen English. Jeg hadde lyst til å svare at only you understand the Norwich accent, men jeg er da høflig. John er 70 år, og bor i nabolaget. Kanskje derfor jeg klarte å sjarmere ham, eller kanskje det var San Miguel. Iallfall ble han og jeg ganske gode venner utover kvelden. John var verken rystet eller satt ut av Brexit. Jeg har bestemt meg for å stole på ham. Vi ble vel for så vidt enige om at Brexit høres mer ut som en slags kjeks med sjokoladeovertrekk. I drømmer kan vi konkludere slik. En gang våkner vi vel, men enn så lenge så håper jeg å sitte slik sammen med John og spise Brexit og humrer over at Island vinner fotballkamper.

I formiddag plukket jeg fram manuset til min neste roman. I skyggen på terrassen, med beina på en puff var jeg igang. Det er på det tidspunktet i drømmene at jeg går inn i drømmens REM-fase. Da begynner jeg å fly. Flyr du i drømmene dine? Jeg gjør det alltid. Enten jeg skal rømme fra farlige situasjoner eller bare ta meg en tur for å få oversikt. I forfatterdrømmene mine flyr jeg over tomme landskap og gir dem innhold og liv, plasserer mennesker der og ber dem begynne å danse etter min pipe.  Etterpå når jeg går inn i en lettere drømmetilstand, der hvor jeg skal være det neste halve året, går jeg i halvsvime rundt meg selv en stund, før jeg klarer å snakke med noen. Her er det ikke et problem. Jeg har bare Geir rundt meg, og han svimer også rundt en stund før han klarer å fokusere blikket på kvinnen i sitt liv. Tar det for lang tid før han ser meg, så stikker jeg bare opp på den lokale irske puben og deler en Brexit med min nye kompis John.