En dans på drømmenes teater

Kledd-naken_productimageMine drømmer er stort sett mareritt hvor jeg letter fra bakken og flyr bort fra de som vil meg vondt. Drømmer som jeg håper jeg aldri vil oppleve. Katastrofe og sykdom er en del av livet for de aller fleste av oss. De må vi møte når de rammer oss, men mellom slagene kan gode drømmer leves. Virkelige drømmer. Jeg påstår at man kan gjøre mye selv for å leve virkelighetens drømmer. Vi er ulike. Drømmer er ulike, men min mann Geir Tangen og jeg har samme drømmer. For en luksus.

Helt siden den gangen for omtrent femten år siden, da vi skrev hvert vårt avsnitt på en heller dårlig serieroman, og innså etter side 29 at vi aldri ville enes om noe, har drømmen om å skrive bøker ligget der. Det var ikke tid den gangen. Småbarn, fotballtreninger, håndballtreninger og styr med lekser. Jeg hater forresten lekser. Synes alle barn bør få bli ferdig med jobben i det de forlater skolen, men det er en helt annen diskusjon som jeg ikke akter å gå inn på her.

Uansett. Vi ble, som så mange andre småbarnsforeldre, spist opp. Når en står midt i det, så er det vanskelig å se at drømmer kan realiseres. Det får skje når barna har blitt store og flyttet ut, tenker kanskje noen. «Ikke vent til i morgen, ikke til helgen, ikke til du får ferie, ikke til du får bedre råd og for all del ikke til du blir pensjonist», sa min pappa da han skulle dø. Reis nå og realiser drømmer. Realisere er ikke å sitte på ræva og vente på lottogevinsten. Realisere er ikke å vente på at anledningen byr seg. Realisering koster! Ikke nødvendigvis i kroner og øre.

Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.
Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.

En kveld oppdaget vi at guttene sluttet å komme ned i stuen til  barne-tv, krype inntil oss, dele en pizza eller høre en av Geirs selvkomponerte eventyr. De foretrakk å sitte på rommene sine, først med kompiser og siden med jenter. Tomrom måtte fylles med noe. Det var da vi begynte å skrive. Det var da vi begynte å planlegge skrivingen vår. Det var da vi bestemte oss for å gå etter drømmen. En utopi å tro at vi begge kunne bli forfattere? At vi begge skulle bli antatt på et stort forlag? Selvfølgelig var det en utopi, men vi bestemte oss for å ha null respekt for utopien. Vi angrep tastaturene fra hver vår kant i stuen. Her skulle drømmen nås.

Nå, seks til syv år senere, er vi her. Begge har blitt antatt av Gyldendal Norsk forlag. Giganten blant gigantene. Forlaget som er kjent for å sende refusjonsbrev til håpefulle forfattere i samme tempo som leirduer blir skutt ut foran en ladd hagle. Det er slik de gjør det de store forlagene … Gyldendal, Aschehoug, Cappelen Damm, Vigmostad & Bjørke, Kagge, Oktober, pang, pang, pang, pang, pang! Drømmer knuses, forfattere gir opp. Jeg vet det. Har mottatt flere slike brev. De har alle samme ordet i teksten: BEKLAGER. Jeg valgte å aldri gi opp. Vi gjorde det selv.

Faksimile Haugesund Avis
Faksimile Haugesund Avis

Geir og jeg, Knoll og Tott, Tommy og Tigeren, Ole Brumm og Nasse Nøff. Vi holdt stø kurs. Vi holdt sammen. Vi fortsatte å skrive. Jeg tok de forlagene jeg fikk, med påfølgende erfaringer på kjøpet. Geir gikk en annen vei, og ga til slutt ut på eget forlag. Drømmen banket hele tiden i kroppen. Vi nektet å ta skuffelser og tilbakeslag inn over oss. Vi skulle bli forfattere. Skikkelige forfattere.

Guttene stakk hodet inn nå og da, stønnet høyt, før de forlot oss igjen. Geir og jeg. Alltid med en pc i fanget, en roman i hånden eller en lærebok i romanskriving på sofaen. De fikk vel nok, tenker jeg. Nå har de flyttet ut. Akkurat i det alt løsnet, også for Geir med hans MAESTRO. Det tok av i et slikt tempo at vi ennå ikke har forstått rekkevidden. Selv om vi sitter her i Spania, med permisjon fra jobben for å skrive, og med en roman solgt til femten land. Jeg trenger ikke klype meg i armen. Bare stikke hodet ut verandadøren. Der ute er det førti varme.  I skrivende stund sitter jeg i en lenestol.  Airconditionen står på. Bak meg ligger seks timer med effektiv skriving på min neste roman, som kommer ut på  Gyldendal Norsk Forlag neste år. Allerede 20. juli kan du kjøpe pocketversjonen av min Kledd Naken i landets bokhandlere. Nytt omslag, og romanen er den samme, men forlaget er stort. Jeg er utrolig spent, og håper at alle dere over tre tusen lesere som har lest boken og likt den framsnakker. Jeg er avhengig av det. Uten dere er det ingen vits i å skrive. Jeg kommer aldri til å lyve og si at jeg skriver for meg selv. At romanene mine ikke trenger å bli solgt. At jeg ikke trenger lesere. Da kunne jeg jo trykket opp manus i word-format og gitt til familie og venner i julegave.

Sammen. Alltid sammen
Sammen.  Alltid sammen

Jeg skriver på en kriminalroman med arbeidstittelen «Dypest grunn». Denne gangen med lensmann Bengt Alvsaker i hovedrollen sammen med makkeren sin Susanne Hauso. Det koker i den lille vestlandsbygda Øystese. Bengt Alvsaker har mer enn nok å henge fingrene i. En person er savnet i den dype Hardangerfjorden. Mens alle mannskap er kalt ut, kommer beskjeden som en lensmann på et lite sted med minimale ressurser frykter mest av alt. En ny tragedie har rammet. Et kappløp mot klokken. Bengt Alvsaker må la sykkelen stå, la etappen Bergen – Voss ligge for en stund. I en tilstand hvor han selv sitter i gjørma i problemer, må han gjøre prioriteringer som ingen lensmann med respekt for seg selv burde måtte gjøre. Jeg leker meg med krimsjangeren, men fremdeles snakker jeg om ting vi ikke liker å snakke om. Hva det er, må du vente på en liten stund til.

Hver kveld leser vi for hverandre, Geir og jeg. Gir hverandre tilbakemeldinger, gjør små notater i margen. Innspill og ideer utveksles. Vi heier på hverandre hele veien. Dette er vårt prosjekt. Ikke hans «Maestro» eller min «Kledd Naken». Ikke hans «Hjerteknuser» eller min «Dypest grunn». Det er vårt prosjekt. Vår drøm. Vi deler den. Går veien sammen. Ikke to, men ett slik vi lovet hverandre da vi giftet oss 30.juni 2007. Da presten brukte Mønsterplanen (det gamle navnet på skolens læreplan) som en metafor tilpasset to lærere. En plan for ekteskapet. For at vi skulle ha en rettesnor som vi kunne gripe etter når vi trengte den. Vi har laget vår egen mønsterplan, lest pensum, jobbet med faget, lyttet til gode lærere, latt oss inspirere av de som er bedre enn oss, som har gått veien før oss.

Jeg hopper inn i drømmenes teater ...
Jeg hopper inn i drømmenes teater …

Vi har gjort det enhver student som vil lykkes bør gjøre. Satt oss et mål og gått systematisk til verks for å nå det. Til alle dere lesere, som har heiet, bannet og grått eller dere som ikke har fått sove om nettene fordi vi har skrevet bøker dere ikke har klart å legge fra dere. Det er dere vi skriver for her i Spania, men vi skriver også for oss selv, rett og slett for å trives, leve det gode liv og ha det godt med hverandre.


F21BA019-7B2F-44A7-88CC0CC84102CB8E-3DB31939-0E30-461B-8E422ACD9DD73DDB

Blogglistenhits

I min drøm er Brexit en kjeks med sjokoladetrekk.

Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.
Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.

Det er lenge siden jeg har blogget. Faktisk så lenge siden at WordPress var alvorlig bekymret og passelig småirritert. De gjorde meg oppmerksom på at abonnementet måtte fornyes temmelig kjapt. Nå er det gjort også, som så mye annet.

Det siste året har vært stappet av godsaker og hard jobbing. Fra Kledd naken ble sluppet i september, via Geirs dundrende suksess med Maestro i Januar har livet vårt  bestått av jobbing og reising, møte med spennende nye mennesker og ikke minst gode forfattervenner. Vi har vært på forfatterturne sammen og besøkt biblioteker og leseringer, sanitetsforeninger og dameklubber. Vi har solgt bøker fra en liten bod på julemarkedet i Haugesund. Vi avsluttet lærergjerningen for i år, ved å vurdere 140 eksamensbesvarelser i norsk, hver. Kanskje det var nødvendig for oss å føle seg totalt tømt for all lærerenergi, før vi kunne unne oss permisjon? Vi følte oss iallefall som et stort sort hull i universet da vi endelig kunne sette oss på flyet til Spania for å innkassere belønningen: Å leve drømmen.

I drømmen lever vi litt sunnere. Geir får salat. Litt uvant kanskje?
I drømmen lever vi litt sunnere. Geir får salat. Litt uvant kanskje?

Vi har nå vært i denne drømmen i ganske nøyaktig tre dager. Det tok tid å lande. Det tar ennå tid å lande. Fremdeles mases det på i toppetasjen. Noe skulle sikkert vært gjort? Hjemme i Norge har Ironmen og women overtatt for en stund. Min datter Christine Lampe er the Ironwomen. Jeg er stolt mor, men for selvsentrert til å heie henne i mål på Iron-man 70,3 i Haugesund. Hun lever sin drøm sammen med sin Iron-man, Stian Sandtorv. Husk å rydde etter dere, og vask bort merker etter syklene på veggene. Jeg vet nok at dere tar dem inn i huset selv om jeg foreslo garasjen.

Foruten hver sitt bad og to soverom + takterrasse, går det rimelig kjapt og rydde denne.
Foruten hver sitt bad og to soverom + takterrasse, går det rimelig kjapt og rydde denne.

Rydde leiligheten her tar ca ti minutter. På takterrassen blåser det en deilig vind. Fin å føne håret i etter dusjen.  Her er ingen gressplen å klippe, ei heller hekk som må stusses og formes. Ingen kildesortering. Alt går i samme mølla. Hvor er EU, når en trenger dem?

Min først joggetur på et halvt år er unnagjort. Det er en overdrivelse å kalle det joggetur. Jeg er i gang.

I gang med å leve drømmen. Ha tid til det jeg er aller mest glad i. Ikke jogge. Det hater jeg foreløpig, men jeg vet det kommer seg etter hvert. Fotball og skriving derimot. Så langt har det for det meste gått i fotball-EM. Mye fotball-EM. For mye kanskje? Kommer an på hvem du spør. For meg og Geir blir det sjelden for mye fotball. I går koste vi oss på den lokal irske puben. Som kjent så kan alt skje i drømmer. For eksempel kan jeg plutselig begynne å heie på Island sånn helt ut av det blå. Her i drømmen min flyter navn som Sigrudsson over leppene mine like naturlig som lavaen fra vulkanen Hekla.

Lokal irsk pub. Det har jeg ikke i virkeligheten.
Lokal irsk pub. Det har jeg ikke i virkeligheten.

Ellers har jeg smakt litt på den spanske vinen. Den er like god  i drømmene som den er i virkeligheten. Litt som min mann. Jeg trenger å holde engelsken min ved like under permisjonen. Derfor brukte jeg all min kvinnelige sjarm og ble kjent med John fra Norwich. Han forklarte meg at: Only the Queen understands the Queen English. Jeg hadde lyst til å svare at only you understand the Norwich accent, men jeg er da høflig. John er 70 år, og bor i nabolaget. Kanskje derfor jeg klarte å sjarmere ham, eller kanskje det var San Miguel. Iallfall ble han og jeg ganske gode venner utover kvelden. John var verken rystet eller satt ut av Brexit. Jeg har bestemt meg for å stole på ham. Vi ble vel for så vidt enige om at Brexit høres mer ut som en slags kjeks med sjokoladeovertrekk. I drømmer kan vi konkludere slik. En gang våkner vi vel, men enn så lenge så håper jeg å sitte slik sammen med John og spise Brexit og humrer over at Island vinner fotballkamper.

Nå skriver også jeg om mord på fritiden. I drømmen min er fritid ubegrenset.
Nå skriver også jeg om mord på fritiden. I drømmen min er fritid ubegrenset.

I formiddag plukket jeg fram manuset til min neste roman. I skyggen på terrassen, med beina på en puff var jeg igang. Det er på det tidspunktet i drømmene at jeg går inn i drømmens REM-fase. Da begynner jeg å fly. Flyr du i drømmene dine? Jeg gjør det alltid. Enten jeg skal rømme fra farlige situasjoner eller bare ta meg en tur for å få oversikt. I forfatterdrømmene mine flyr jeg over tomme landskap og gir dem innhold og liv, plasserer mennesker der og ber dem begynne å danse etter min pipe.  Etterpå når jeg går inn i en lettere drømmetilstand, der hvor jeg skal være det neste halve året, går jeg i halvsvime rundt meg selv en stund, før jeg klarer å snakke med noen. Her er det ikke et problem. Jeg har bare Geir rundt meg, og han svimer også rundt en stund før han klarer å fokusere blikket på kvinnen i sitt liv. Tar det for lang tid før han ser meg, så stikker jeg bare opp på den lokale irske puben og deler en Brexit med min nye kompis John.

Kledd naken sammen med Maestro = sant

12540543_10156264832320012_656464151388292140_nOm jeg kjenner litt ekstra etter, så trekker jeg pusten litt langsommere nå enn det jeg har gjort de siste ukene og månedene. Her i hjemmet har det vært full rulle fra Kledd naken ble lansert i september til min mann Geir Tangen lanserte sin krimdebut Maestro fredag 15.januar.

12509902_10156264832710012_3379249695667803304_nI dag ble vi ferdig med å pakke 300 bøker til leserne, og vi kan få noen timer hvile. Selv om vi i morgen allerede er på plass på Haugesund folkebibliotek til vår første seanse hvor vi møter sammen som forfatterekteparet. For oss er det en drøm som nå begynner å bli virkelighet. Begge to sammen for å møte lesere, få lov å snakke om litteratur, skriving og hvordan vi samarbeider for å gi rom for skriving midt i tidsklemma.

12027783_10155918344875012_8104368304651870791_nDenne helgen har vi iallefall hatt det gøy. I og med at Geir bestemte seg for å gi ut på eget forlag med navnet MATA forlag, så åpnet det seg nye karriereveier for meg. Jeg har vært transportansvarlig, kritisk leser, bokbrekker, arrangementansvarlig og forlegger den siste ukene og månedene. Mange baller i luften i tillegg til full lærererjobb, hus og hjem.

10367171_10156237521455012_4950710029363482461_n For ikke å snakke om at jeg har tilbrakt kveldene i lydstudio hos Gunnar Hustvedt i H-musikk for å lese inn Kledd naken. Forøvrig en svært så krevende prosess, hvor jeg, som alle andre, hater å høre min egen stemme i opptak. Etter noen timer med lesing er det lett å stokke ordene og da må det leses om igjen. Da er det godt å ha proffe folk i studio. Gleder meg til resultatet. Du vil kunne laste ned lydboken på strømmetjenesten Storytel når den er ferdig en gang i løpet av februar.

10632815_10156237520725012_3341018448629357893_nGode hjelpere er viktig når en skal gjøre ting en ikke har gjort før. Vi har hatt et fantastisk samarbeid med Brasserie Brakstad og matbaren Brakstad i Haugesund. Det er andre ektepar som driver sammen her i byen, og Ottar Brakstad sammen med sin kone Synnøve Haftorsen Brakstad har vært helt fantastiske i forbindelse med lansering. Alt har blitt lagt til rette for oss fra start til slutt.
12509598_935769513164345_4946531811334731661_nVi begynte på Brasserie Brakstad med en middag sammen med Hans Olav Lahlum, som var Geirs bokbader på lanseringsfesten, til selve festen på matbaren. Selv om lokalet var stappfullt og folk var både sultne og tørste, gikk det hele på skinner. Etterpå avsluttet den harde kjernen på indre kai, tilbake på brasseriet, hvor vi koste oss ut i de sene nattetimer. For debutanten selv kunne det ikke ha blitt bedre.

Andre gode hjelpere trengtes til å pakke 300 forhåndsolgte bøker med signering og personlig hilsen. Der stilte Geirs barndomsvenner fra Øystese i Hardanger opp og pakket på skift. Uten dem hadde vi nok aldri blitt ferdig.

12509822_10156274311945012_3604552168507849294_nMøller Bil i Haugesund stilte opp og lånte oss en maxiCaddy til frakting av bøker fra Bergen til Haugesund, og bokhandlerne i byen har stilt opp på alle mulige måter for at Maestro skal få en god start på veien. Tusen takk alle sammen.
Nå gleder vi oss til å senke skuldrene litt, samtidig som vi skal ut på ulike arrangementer fremover våren. Besøk på ulike biblioteker hvor vi skal prate Kledd naken og Maestro, samt at min mann bokbloggeir skal gi folk tips om god kriminallitteratur. Vi gleder oss og håper at flest mulig skal ta turen og hilse på. Vi gleder oss ekstra mye til Hans Olav Lahlums krimfestival i Tvedestrand og til Krimfestivalen i Oslo hvor Geir skal være gjest på Fredagspils med Tom Egeland.

Livet blir hva du gjør det til, og mange lurer på hvordan vi får tid til alt. Stikker du innom et av våre arrangementer så får du kanskje en smakebit på hvordan vi jobber som et team og gir hverandre rom for skriving.

Maestro løfter taktstokken til dødens melodi …

Diverse bilder og videoer fra mobil 752En uke er til ende i Spania, og et helt nytt år venter på oss når vi lander i Norge i morgen. El-ling som har stått på flyplassen og ventet  er forhåpentligvis ikke helt utladet av frost, storm, kulde og regn. Vi er iallefall ladet med solenergi og klar for nye utfordringer.

Vi holder fremdeles på å flytte inn i leiligheten vår her nede. Ennå har jeg ikke funnet roen til å skrive. Faktisk er dette første gangen jeg har framme pc-en siden vi kom ned her. Jeg har gjort alt annet, eller det vil si, jeg har ikke gjort noe annet enn å spise, sole meg og sove. Det var ikke bare El-lings batterier som trengte lades i juleferien. Jeg har funnet en norsk frisørsalong rett borti gaten her og har fikset litt på fasaden. Fantastisk kjekt å bli klippet av en dame fra Ulsteinvik, som spiller P7-Klem på radioen og som vet at det finnes et fotballag som heter FK-Haugesund. Her i dette fotballens mekka. Jeg var svært fornøyd både med resultat og pris.

Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.
Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.

Det har vært en travel høst. Full jobb som lærer, tentamenskjør både i norsk og engelsk mot jul, i tillegg til lansering av Kledd naken har kostet litt, men det har vært gøy. Nå har jeg sovet lenge og mye. I tillegg har jeg fått min dose solvitaminer og er klar for 2016. Oppfølgeren til Kledd naken er påbegynt, om enn så vidt. Etterhvert blir det tid til den, men akkurat nå er det min tur til å heie på verdens beste ektemann. Misforstå meg rett. Kledd naken er fremdeles svært oppegående og tilbakemeldingene er overveldende. På bokelskere.no har den fått det tredje beste terningsnitt av alle norske romaner utgitt i 2015. Den kan bestilles her, eller kjøpes på en bokhandel nær deg. Nå må jeg likevel klare å ha to tanker i hodet samtidig, og det pleier ikke være så vanskelig for oss kvinner har jeg hørt.

Allerede 15.januar er vi igang med boklanseringen til Geir Tangen. Geir er engasjert i mye, og ikke redd for å si i fra når han mener noe er galt. Foruten det er han en av de mest leste krimbloggerne i Norge. Han er tilfeldigvis min mann, noe som absolutt krever sitt, og nå debuterer han i tillegg selv som forfatter med Haugesundskrimmen Maestro.  Lanseringsfesten vil finne sted på Matbaren Brakstad i Haugesund, og Geir får besøk av selveste Hans Olav Lahlum, som kan mer enn å spille sjakk. Fyren har sin egen krimfestival, som vi flittig har besøkt hvert år. Anbefales virkelig. Lahlum vil bokbade Geir, og jeg er sikker på at Geir ikke har tenkt gjennom hvilke spørsmål krimdebutanten kan være nødt til å svare på. Her kan det komme overraskende trekk.

Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje...
Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje…

Handlingen i Maestro foregår på hele Haugalandet, hvor en småsprø seriemorder går løs. For all del, jeg har vel aldri hørt om seriemordere som ikke er sprø. Jeg håper iallefall at vi ikke når som helst kan treffe på en slik person i nærmiljøet, men hvem vet? Kanskje han finnes? Faktisk traff vi på en kar på julemarkedet som var kliss lik slik jeg har sett for meg denne Maestroen. Det var ingen behagelig opplevelse. Geir forsikret meg flere ganger den dagen at Maestro er en oppdiktet person, og at jeg visstnok kan ta det med ro. Nå er jeg ikke kjent for å være tøff og modig. En skjør og lettskremt krimelsker … der har du meg. Dessuten har jeg lest romanen til Geir, og jeg er enda ikke sikker på om dette har hendt eller kan hende i virkeligheten. Det er som om en ikke helt kan vite. Fiksjon, ja, men … nei, kanskje ikke. Romanen sitter i en stund, og en hiver seg ikke rundt for en ensom joggetur i Byheiene med en gang en har lest siste side. Litt ekkelt å tenke på at jeg lever under samme tak som han som har fantasert seg frem til dette.

Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.
Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.

Jeg har vært heldig å få følge romanen fra første utkast og til det den har blitt nå, og jeg er imponert. Først og fremst er jeg imponert på samme måte som jeg er av alle andre som skriver krim. Det er så mange tråder som krever tålmodighet og en god porsjon analytiske evner.  En skal jo helst lure leseren. Etter min mening har Geir klart det. Maestro er spennende. Du sitter aldri helt nedpå mens du leser. Handlingen er ganske original på sitt vis, samtidig som den inneholder alt vi som krimelskere kjenner og vil ha mer av. En forbrytelse og flere som blir oppklart etterhvert. Passelig med blod og galskap og tempo. Selv om jeg ikke skriver slike kompliserte historier som  en kriminalroman er, så har jeg lest enormt mange krimbøker i mitt liv. Aldri har jeg møtt på noe lignende …, eller kanskje har jeg det? Er jammen ikke helt sikker, men en ting er iallfall sikkert; Forfatterekteparet Tangen og Matre går en ny spennende årstid i møte. Innen vi igjen er i Spania for å slikke sol i påsken, har vi fått svar på om andre enn meg og de få utvalgte kriminalforfatterne, som er sitert under her, syntes at Geir fikk det til.

Noen eminente krimforfattere har lest MAESTRO allerede og sier dette:

Et overraskende, komplekst og bra plot. Forrykende opprulling! (Frode Eia Larsen)

Koste meg stort med Maestro. Jeg ble lurt trill rundt. Selvfølgelig måtte det være sånn det hang sammen … skjønte jeg for sent.
(Gard Sveen)

Jeg likte dette plottet. Det var fikst og originalt. Tangen skriver flott, og handlingen har godt driv, med overraskende vendinger helt fram til siste slutt.
(Frode Granhus)

Imponerende debut. Spennende historie, gode miljøskildringer og en avslutning som nekter å gi slipp på leseren frem til siste side.
(Ørjan N. Karlsson)

Boken kan kjøpes i alle landets bokhandlere fra 15.januar. Har de den ikke inne, så be dem bestille. Får du ikke tak i den der, så ta kontakt med MATA forlag: postmaster@mataforlag.no eller Geir på tlf: 41338218

Til alle mine lesere. Tusen takk for fantastiske tilbakemeldinger på Kledd naken. Jeg er ydmyk og litt satt ut. Ønsker dere alle et gledelig Godt Nyttår.

 

Det som var …

 

pepperkaker_NancyBundt (1)Uten forvarsel, står jeg der på kjøkkenet med hendene i den brune pepperkakedeigen. Julemusikken som for et øyeblikk siden virket som smeltet smør på nystekte vafler, gjør plutselig så vondt. Tårene hindrer fri sikt da jeg griper om posen med melisblanding. Pepperkakehjertet forsvinner i en tåke i det jeg skriver –  God jul.

Utenfor uler høststormene. Høst i desember har vært selve ledestjernen mot jul de siste årene. Drømmen om den hvite dalende julesnøen, som legger seg som stjerner i nyvasket hår er en klisjé som ingen lenger tror på. Aller minst jeg. Ingen ting er som før. Allerede i oktober må jeg lukke øyne og ører for julemusikk og tilbud i butikkene. Nissene som dukket opp innenfor døren på kjøpesenteret da jeg skulle bytte bikinien som viste seg å være i minste laget.

Siden oktober har jeg arbeidet. Oversett de små kakene som dukker opp på pauserommet når ivrige småbarnsforeldre har laget julemenn og damer med sine barn, og som så gjerne ønsker å vise oss resultatet. Stolte besteforeldre som har hatt juleverksted med alle barnebarna i helgen, og vil at kolleger skal få se og smake.

Jeg dukker innunder mistelteinen som er hengt opp i døren inn til kontoret mitt. Jeg vil ikke ha den der. Jeg hater ikke julen. Tvert imot. Jeg har alltid elsket den så alt for mye. Og alle vet jo at om en elsker for mye så blir tapet så uendelig mye verre.

I år skal alt bli annerledes enn det har vært de siste årene. De siste årene har alt gått i stå. Jo nærmere julekvelden jeg kom, jo tyngre ble pusten. I år vil jeg ikke ha det slik.

I år skal jeg ta tilbake julekosen slik jeg husker den fra da barna var små. Da de nektet å bruke de ferdige kakeformene, men insisterte på å få skjære ut figurene selv. Fra veslejenta som ville lage hele Sesam Stasjon, til guttene som i en annen tid ville lage Thomas-toget.  Tøflus og nellik i appelsin. Ingen barnebarn løper rundt meg. Ingen avtrykk på skapdørene fra hender fulle av mel og varm klissen pepperkakedeig som har fått alt for mye omsorg.

Det er ikke nødvendig å lage pepperkakedeigen. De selger ferdig på Meny og jeg skal jo kose meg alene. Det er grenser for hvor mye deig en klarer å kjevle ut. Jeg har tatt meg god tid med spillelisten. Bare den beste julemusikken er god nok når jeg skal ta julen tilbake.

I lysestaken brenner to talglys. Det ble ikke adventsstake i år. Vet ikke hvorfor. Det er nok første året. Kanskje jeg klarer å få på plass en til tredje søndag i advent. To av lysene kan bare brenne litt lenger slik at forholdet blir riktig. Ingen andre har kommentert at den mangler.

Julemusikken strømmer ut av den flotte høyttaleren jeg fikk til jul i fjor. Den som kobles rett på telefonen og som jeg aldri finner når jeg trenger den. Alt er perfekt. Det julerøde forkleet er knyttet rundt livet. Jeg oppdager at jeg har glemt å henge opp de røde julegardinene på kjøkkenet. De jeg alltid henger opp 1.desember, selv om jeg kommer hjem sent på kvelden. Vi har kommet hjem sent den første adventssøndagen de siste årene. Den helgen har vi vært hos svigermor med gaver. Været har vært slik som nå. Høststorm, gyngende ferjer og innstilte ferjer. Å besøke henne har vært selve starten på julen. Svigermor ga meg julegleden tilbake de helgene. Hun bakte mer enn syv sorter og vi elsket alle.  I år var vi hjemme den første søndagen i advent.

Lukten av pepper og jul brer seg på kjøkkenet i det jeg tar ut det første brettet. Jeg smiler litt da jeg oppdager at min mann rynker lett på nesen i søvnen. Han ligger på sofaen og tar en velfortjent lur, etter å ha stått opp med den første lysstrimen på himmelen og fått unna atten elevtekster. Jeg lurer på om jeg skal stikke en nystekt pepperkake opp til nesen hans, men bestemmer meg for å la ham sove. Jeg vil være helt alene med julemusikken min når jeg skal ta julen tilbake.

I det jeg lager perfekte bølger av hvit melis langs kanten på den ene pepperkakedamen går tankene mine til mamma og røde juleduker på 70-tallet. Den gangen vi ikke fikk gaver utenom jul og bursdager. Pappa … og da vi lå på alle fire på kjellergulvet og laget juledekorasjoner på lillejulaften. Puttet granbar inn i hull han hadde laget i gamle morkne trestubber og røtter. De samme han tok fram år etter år. På kjøkkendisken står en kvast med kristtorn som jeg fikk av en mann på julemarkedet sist helg. En han hadde til overs. Jeg formelig kjenner lukten av fenalåret som hang i kjelleren. Det pappa hadde forberedt selv, av sauen han hadde hentet på slakteriet i nabobygda, partert og siden røykt bit for bit i teltet utenfor huset. Det vi skar en bit av når vi ikke hadde lov. I adventstiden.

Et nytt brett med pepperkaker er ferdig. Et øyeblikk stopper jeg opp og lytter til julemusikken. Det lyser i stille grender … tusende barnehender …

Min mann strekker seg på sofaen. Jeg stopper opp et lite øyeblikk. Redd for at han skal våkne. Ingen forstyrre meg når jeg skal finne julestemningen. Lytter til de voksne ungene på loftet. Lurer på om jeg skal høre om de vil bake med meg, men vet jo hva svaret er. Tanken går til en liten jente. Ser henne for meg her i kjøkkenet mitt, men mel på hendene og tindrende barneøyne, slik de synger om i julesangene. Slik det var da barna mine var små. Den gangen julen var fylt med latter og forventninger. Det er også en klisjé, tenker jeg og svelger, mens jeg kjefter litt på meg selv for at jeg er så sutrete. Det er jo snart jul.

Klumpen vokser i halsen, og jeg innser i øyeblikket den gir litt etter. I det tyngden legger seg som førti års sorg i magen.  Jeg kommer ikke til å finne julen i år heller. Vemodet har nok en gang tatt over plassen til kakemennene. Sorgen har lagt seg i røttene og i de manglende dekorasjonene. Uten forvarsel, står jeg der på kjøkkenet med hendene i den brune pepperkakedeigen. Julemusikken som for et øyeblikk siden virket som smeltet smør på nystekte vafler, gjør plutselig så vondt. Tårene hindrer fri sikt i det jeg griper om posen med melisblanding. Pepperkakehjertet forsvinner i en tåke i det jeg skriver –  God jul.

To hender kommer bakfra og legger seg rundt magen min. En myk munn kysser meg lett i nakken. En tommeltott tørker bort en tåre under øyet mitt.

– Hei vennen. Baker du? Kan jeg få smake?
Jeg innser at dette er også jul. En annerledes julestemning. Når himmelen åpner seg og gir meg lov til å minnes det som ikke lenger er.

 

 

 

Kriminelt god mann …

Felles interesser i ekteskapet er viktig.  Hos oss er dette en sannhet. Vi lever i litterær symbiose. Det var kanskje ikke det han mente, presten, da han sa at vi ikke lenger skulle være to, men ett.

Geir arrangerte lanseringsfest for meg 18.september og hentet inn selveste Gard Sveen.
Geir arrangerte lanseringsfest for meg 18.september og hentet inn selveste Gard Sveen.

Jeg og Geir, Geir og jeg. Vi har lite tid uten hverandre og vi trives med å ha det slik. Vi er nemlig gift med vår beste venn. Hverandre.
For det meste har vi samme interesser, bortsett fra gulvvask. Det liker ikke Geir noe særlig. Når Geir vasker gulvet, en sjelden gang, så gjøres det på alle fire med en fille. Tror det er noe han har lært i militæret. Det blir veldig reint, men det ser unektelig litt rart ut. Jeg liker ikke at menn kryper for meg, og jeg får forferdelig dårlig samvittighet av å se ham slik. Derfor tar jeg den jobben.

Geir har hatt tett kontakt med bokhandlernorge som har vært rause med å ta inn Kledd naken og framsnakket den.
Geir har hatt tett kontakt med bokhandlernorge som har vært rause med å ta inn Kledd naken og framsnakket den.

Geir gjør  mye annet. For uten at han baker verdens beste gulrotkake og kjøper blomster når han ser jeg trenger det, har han brukt utallige timer på å markedsføre romanen min Kledd naken i høst. Jeg kjenner knapt noen mann, eller lønnet markedssjef som bruker så mye tid på å gjøre en jobb for andre. Jeg er evig takknemlig, og nå … nå er det pay-back time.
Jeg er kjent for å selge sand i Sahara. Men å selge bøker til bokhandlere er  ikke like enkelt. Det er, i motsetning til i bransjen sandselging, svært mange andre som holder på med det samme. Konkurransen om å nå ut til leserne er beinhard. Uten store forlag i ryggen og heftige markedskroner er det nesten umulig. Men ikke for Geir. Romanen min har solgt i bøtter og spann siden den kom ut i september. Anmeldelsene og tilbakemeldingene har vært fantastisk, men uansett hvor god en bok er, så hjelper det ikke om ingen får høre at den finnes. Nå skal jeg markedsføre Maestro minst like bra. Hjelp!

Geir ordnet en ekstra lanseringsfest for meg i handlingens hjembygd Øystese, og inviterte likegodt forfatter Marit B. Reiersgård som bokbader.
Geir ordnet en ekstra lanseringsfest for meg i handlingens hjembygd Øystese, og inviterte likegodt forfatter Marit B. Reiersgård som bokbader.

Kunsten er å ikke gi opp. – Når du tror at du ikke klarer mer, så er du halvveis, er det noe som heter. Den har vi kjent på mange ganger her hjemme, men gurimalla så gøy vi har hatt det underveis.
Er det noen jeg virkelig unner skal bli lest av hver eneste krimelsker i dette landet, så er det Geirs roman Maestro, som kommer 15.januar. Den har forlatt vårt forfatterhjem og er nå snart trykkeklar på Griegs trykkeri i Bergen.

Hvorfor Geir fortjener å bli lest og hørt?

Geir syntes det var helt på sin plass at vi plastret vår splitter nye E-golf med reklame av Kledd naken.
Geir syntes det var helt på sin plass at vi plastret vår splitter nye E-golf med reklame av Kledd naken.

Jo, for jeg kjenner ingen andre som ville vært villig til å legge sitt eget manus til sides i lengre tider for å hjelpe noen andre å nå ut på markedet. Vi forfattere er nok en smule navlebeskuende, og er mest opptatt av oss selv. En dag spurte jeg Geir om hvorfor han gjør alt dette, uoppfordret og tydeligvis med glede.
 – Er det bare fordi du elsker meg så høyt?
Svaret jeg fikk beroliget meg ikke.
– Nei, men det skulle bare mangle. Selvfølgelig elsker jeg deg (det må en jo svare om ikke hundreognitti skal være ute, tenkte jeg, før Geir fortsatte.) – Jeg regner jo med at du ville gjort det samme for meg …

Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.
Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.

– Ja, selvfølgelig, svarte jeg da. Det er lenge siden. Jeg har solgt uendelig mange bøker siden den gangen. – Men hvorfor? maste jeg videre. – Det er jo så tidkrevende.
Det var da Geir sa ordene som har satt seg i meg, og som jeg fortvilet prøver å leve opp til, selvfølgelig med stadige tilbakefall til mitt eget store ego.
– Jeg bestemte meg bare, en gang da jeg var ung for hvilket menneske jeg ville være, sa han. – Valget falt på at jeg ville gjøre mot andre som jeg selv ønsker at andre skal være mot meg.
– Ok, tenkte jeg. Derfor jeg ikke må smøre matpakken selv? …

Geir satt mer enn gjerne og ventet på flyet til Spania i fire timer, slik at jeg fikk signert bøker på Haugesund lufthavn før take off.
Geir satt mer enn gjerne og ventet på flyet til Spania i fire timer, slik at jeg fikk signert bøker på Haugesund lufthavn før take off.

Originalt? Nei, ikke i det hele tatt. Vi har hørt det før. Spesielt vi som har tråkket våre sko på landsbygdenes bedehus. Vi mangler ikke opplæring i hvor gode vi skal være. Forskjellen på Geir og meg er at han lever opp til denne planen sin hver dag, og det virker som han ikke stresser særlig med det.

Vel, nå er det altså pay-back time. Jeg skal fylle Geirs markedsføringssko og sørge for at han får den oppmerksomheten han fortjener etter år med hardt arbeid. Romanen Maestro er et lite kunststykke av en krimroman. Ikke fordi er et litterært mesterverk ingen har sett maken til, men fordi den er alt det hva en krim skal være. Den er et mysterium,  tempoet er til tider så høyt at selv Jack Bauer i tv-serien 24 ville fått problemer med å holde tritt med seriemorderen som går løs i Haugesund. Den spiller på alle krimklisjeene vi elsker uten at vi holder på å brekke oss av for mye blod og gørr. Mordene er ikke så renslige som i Agatha Christies krim, men langt fra så blodig som i Keplers Stalker. Den har likesom akkurat passe blod.

Geir spammet venner og kjente på sin Facebookside når jeg var i radio eller på TV.
Geir spammet venner og kjente på sin Facebookside når jeg var i radio eller på TV.

Alle som leser bokbloggeir vet at Geir skriver som  Karl Ove Knausgård og  Ari Behn på amfetamin. Det er mange gylne halvmetere når Geir finner en krim han liker, og som han velger å anmelde. Geir er aldri ufin med forfatterne. Fordi han vet hvor mye arbeid som ligger bak. Det går nemlig fint an å være kritisk til en roman uten å være spydig og sarkastisk. Geir er aldri spydig eller sarkastisk. Han forstår ikke de kodene. Han gjør mot andre som han ønsker at andre skal gjøre mot ham, og stakkars deg om du ikke behandler ham skikkelig. Da får du med meg å gjøre… Jeg har også et og annet i skrivebordskuffen som kunne passet som en pangstart i en krim.

Geir, som hater kjøpesentre, trålet Oslos gater på kryss og tvers en hel lørdag for å besøke mest mulig bokhandlere med gratis leseeksemplar. To jenter+ butikker betyr mange stopp på veien.
Geir, som hater kjøpesentre, trålet Oslos gater på kryss og tvers en hel lørdag for å besøke mest mulig bokhandlere med gratis leseeksemplar. To jenter+ butikker betyr mange stopp på veien.

Geir er ikke Jesus som har kommet tilbake … tror jeg. Det hadde jeg i tilfelle merket. Jesus var ganske handy har jeg forstått. Sønn av en snekker og greier. Geir er definitivt ikke en handyman i ordets rette forstand. Han er derimot god å ha for hånden. Så lenge det ikke innebærer en hammer og tommestokk, fikser han det meste.
Nå skal  jeg gjøre for Geir alt det gode han har gjort for meg. Det skal jeg gjøre med samme entusiasme og glede som han har vist. Det føles som en umulig oppgave, det er en umulig oppgave, og jeg hadde tapt om dette hadde vært en konkurranse. Heldigvis så er det ikke det.

Geir fikset egen bod på det årlige julemarkedet på Rådhusplassen i Haugesund, for at jeg skulle selge boken min. Jeg hadde aldri turt uten han.
Geir fikset egen bod på det årlige julemarkedet på Rådhusplassen i Haugesund, for at jeg skulle selge boken min. Jeg hadde aldri turt uten han.

Skriving og bøker er litt av limet i vårt ekteskap. Hvem andre enn oss sitter fire timer på biltur og diskuterer bøying av nynorske verb? Hvem andre sitter de neste fire timene og diskuterer ulike marger og skrifttyper i bøker vi leser? Ja da, vi er kjærester også. Masse kjærester.

Vi reiser en del i helgene i forbindelse med lansering, signering og festivaler. Vi har det travelt, men også fantastisk gøy. Vi møter så mange spennende mennesker og får nye venner. Det er lett å få nye venner når en er gift med Geir. Vi sover på hotell, nyter gode middager og koser oss i hverandres selskap. Tidlig opp og sent i seng. Mellom helgene er vi lærere. Yrket vårt er også nært knyttet opp mot forfatterlivet, da vi begge underviser i norsk. Når det er manustørke, kan vi diskutere elevtekster og hvordan vi kan gi gode tilbakemeldinger til de små «forfatterspirene», slik at de en dag tør å ta det steget vi har gjort. Følge drømmene.

I helgen skal jeg nedover Jæren på signeringstur. Geir er med. Noen må jo lade bilen slik at den har rekkevidde nok fra Haugesund til Egersund.
I helgen skal jeg nedover Jæren på signeringstur. Geir er med. Noen må jo lade bilen slik at den har rekkevidde nok fra Haugesund til Egersund.

I dag har jeg gått gjennom høstens hendelser for å se hva Geir har stelt i stand for meg. Det er ufattelig hva jeg har vært med på. Det hadde ikke vært mulig om ikke Geir hadde framsnakket meg. Les bildetekstene for å få et inntrykk av noe av det han har stelt i stand.

Heldigvis vet jeg, at som han har fått være med meg land og strand, så får jeg være med ham. Det du vil at andre skal … osv.

Så lenge vi er sammen om det vi gjør så får vi det til.

Se etter krimromanen Maestro i Januar. Den er forrykende flott skrevet av verdens rauseste fyr, som virkelig kan krim.
Se etter krimromanen Maestro i Januar. Den er forrykende flott skrevet av verdens rauseste fyr, som virkelig kan krim.

Da får det heller være at jeg innerst inne ikke er like edel i tankegangen, at jeg mest av alt higer etter å få skrive på min neste roman, lese en god bok, se en film, bake julekaker, dra til Spania i vinterferien eller strikke en genser. Nå er det Maestro som gjelder. Nå skal Geir få oppmerksomheten en stund. Så lenge jeg får henge meg på …

 

Jeg ber for de gamle og setter min lit til ungdommen…

Foto: VIKO - NTNU
Foto: VIKO – NTNU

 

Er du en av dem som leser overskrifter og trykker på del? I dag har jeg lyst til å slå et slag for kildekritikk. Som lærer bruker jeg en del tid på å lære mine elever hva gode og dårlige kilder er. Det er nemlig slik at ikke alt som står på Internett er sant.

Da vi var ungdommer fikk vi vite nytt fra nyheter i radio og tv, samt aviser og lærebøker. De kunne vi stole på. Under 2.verdenskrig da Tyskland hadde okkupert Norge kunne vi ikke det. Enkelt. Fred: En stoler på media. Krig: En stoler ikke på media.

Slik er det ikke der ute lenger. Du og jeg er vår egen media så mye vi vil. Er vi gode nok så kan vi regne med at mennesker som ikke fulgte med i timen (ikke metafor) går fem på.
Kunnskapsmennesket er den som er i stand til å tenke kritisk basert på den kunnskapen en har ervervet seg ved skolegang og pålitelige kilder. I dag er vi omgitt med informasjon fra alle kanter. Hvem som helst kan snekre sammen en artikkel, klippe og lime halvsannheter og sette dem sammen til den virkeligheten de ønsker å formidle. Den hjemmesnekra «sannheten» blir så presentert som fakta på Facebook, på nettsider eller på blogger som denne.

Vi har en fri presse. Vi er ikke underlagt sensur i dette landet. Regjeringen eier ikke media, men media har visse retningslinjer å gå etter. Det skal være sant det som formidles og en skal ikke villede folk med informasjon.

Men i dag er ikke media bare VG, Dagbladet, Aftenposten, lokalavisa di eller Tv-kanaler som kan fotfølges av presseetiske politi og vær varsom-plakater. I dag er media også deg og meg på godt og vondt.
Om jeg påstår noe i bloggen min,  underbygger det med god argumentasjon og i tillegg viser til diverse kilder og forskning, så ser det kanskje bra ut. Det betyr ikke at det jeg skriver er sant. Jeg kan påstå mye. Kan jeg litt om retorikk og om hvordan en  overbeviser mennesker ved å vri litt på virkeligheten, så kan det jeg skriver være svært så troverdig. Det betyr likevel ikke at jeg har rett.

Når mennesker blir sammenlignet med skadedyr Foto: kristelig dablad dk
Når mennesker blir sammenlignet med skadedyr
Foto: kristelig dagblad dk

Når du leser en artikkel på nettet om en sak så er det din forbannede plikt å sjekke kildene før du sprer nyheten videre. At noen kaller seg Frieord.no, document.no eller noe annet som ser fint og flott ut, og lager seg en flott nettside, så betyr det ikke at det de skriver om er sannheter.

En tommelfingerregel er å sjekke ut hvem som står bak og er ansvarlig redaktør for siden eller forfatter av artikkelen. Til og med lærebøkene sjekker vi forfatteren til. En lærebok i dag er ikke godkjent av utdanningsdirektoratet slik den kanskje var da du gikk på skolen. Det er derfor lurt å sjekke ut hvilken bakgrunn den som har skrevet den har.

lunsaltivspng1[1]Går en forfatterne til diverse nettartikler i saumene, kan en få seg en real overraskelse. Et klikk på en overskrift som sjokkerer deg, får deg til å dele og vips så er du med på å spre falske nyheter og hatpropaganda. Mange av artiklene som florerer på Facebook om dagen dreier seg om flyktninger. I årene før 2. verdenskrig hadde vi også folkegrupper på flukt. Jøder, homofile, sigøynere osv. Den gangen var det Nazistene som benyttet seg av situasjonen i det lutfattige Europa. De klarte å overbevise vanlige mennesker om at noen av oss er mer verdt enn andre, og at flyktninger/jødene var ute etter å skade oss. De trengte syndebukker for å komme til makten. De klarte det.
– Ja, men jeg er jo ikke nazist, tenker du. – Jeg må jo få mene det jeg vil og dele det jeg vil i et land med ytringsfrihet?

Ja, det må du jo, men la oss se litt på hva Nazisme er.

En politisk ideologi eller verdensanskuelse som kjennes ved rasisme basert på at den ariske rase er overlegen andre. Den baseres på antisemittisme og jødehat, diktatur og forherligelse av krig og vold. Den er i slekt med fascismen. Av de du kanskje kjenner til fra historietimene som representerte et slikt syn var Hitler og Quisling. Flere av artiklene som nå står og lese har redaktører og forfattere som støtter denne ideologien.

Før var det ikke mulig å spre slike teorier i en slik fart som nå. Hitler og hans diktatur klarte det ved hjelp av overtakelse/kontroll av medier. De tvang lærere i skolen til å undervise i nazismens lære ved at om de nektet, så ble de drept. Et eksempel på propaganda laget for å spre frykt og hat mot jødene er en film som denne.

Foto: Fn.no
Foto: Fn.no

En kan spørre seg hvordan tyskere og andre europeere, mange flere enn det vi liker å tro, lot seg forlede til å støtte et slikt regime og et slikt tankesett. Vi vet alle hva det endte i. Hvert år loser vi ungdommene våre avgårde til Polen og Auschwitz med De hvite bussene for å vise dem historien, for at de skal treffe sannhetsvitner og i håp om at det aldri skal skje igjen.

Noe i tiden tyder på at historien er i ferd med å gjenta seg. Hatet florerer i kommentarfeltene på facebook. Ikke fra høyreekstreme organisasjoner alene, men fra mødre og fedre, tanter og onkler og vanlige mennesker som forakter alt det som Nazi-Tyskland stod for.
Nå, mens du sitter og leser dette, drives tusenvis av mennesker på flukt fra IS. Har du satt deg inn i hva IS har for en politisk/religiøs ideologi? I tilfelle svaret er ja, hvor har du hentet denne kunnskapen? På Facebook?

IS ønsker at alle som ikke lever etter Sharialover bør forsvinne fra jordens overflate. De som jages er mennesker fra alle religioner og folkegrupper, men aller mest muslimer. Muslimer i Syria, kvinner, barn og familiefedre blir torturert, voldtatt, og drept fordi de nekter å underordne seg IS og deres regime. Akkurat som lærere, forfattere, motstandsmenn som Max Manus nektet å underordne seg Nazismen.

Foto: Miff
Foto: Miff

De som ikke er med på galskapen blir henrettet. IS gidder ikke en gang å bygge konsentrasjonsleirer. De plaffer mennesker ned der de står og går. Disse menneskene trenger beskyttelse. Verden er taus. Folk er redde. Verden lukker øyne og ører. Vil ikke se hva som foregår. Vil ikke vite. Akkurat som under Hitlers terror.

I dag kan mennesker spre nazipropaganda fritt på nettet. Kunnskapen din er det du vet eller ikke vet. Den kan du bruke til å slå tilbake. Du må vite hvordan du sjekker kilder. Du må ha kunnskap om fortiden for å forstå de mekanismene som nå driver helt vanlige mennesker inn i nazismens klør. Du vil ikke se det. Du er jo ikke nazist? Nei, jeg er sikker på at de færreste som spyttet på jødene på slutten av trettiårene følte seg som nazister. De var bare overbevist, og de hadde ikke kunnskap nok til å forstå galskapen.

Nå får du gi deg Agnes. Dette er oppspinn. Jeg er i stand til å tenke selv.

Det håper jeg at du er. At neste gang du leser en artikkel om at gamle har måttet flytte ut av sykehjem for å gi plass til asylsøkere og flyktninger, sjekker kilden, forfatteren og redaktøren bak nettstedet. Ring gjerne ordfører eller rådmann i den kommunen det gjelder. Du vil nok få et mer nyansert svar.

Jeg håper journalister i våre medier trør varsomt når de lager tabloide overskrifter om noen få asylsøkere som protesterer mot dårlig mat. Sytepaver finnes i vårt samfunn, så hvorfor skulle det ikke finnes blant alle folkegrupper. Dessuten trenger vi adskillig mindre påkjenninger enn våre asylsøkere før vi roper på at staten må komme med putene og sy dem godt fast under armene våre. Å nøre opp under tanken om at noen folkegrupper er snyltere og skadedyr, og ikke har samme rett til jorden, luften, vannet og solen som oss, er å nøre opp under at historien kan gjenta seg.

Hva skal vi gjøre spør jeg deg, du som villig deler denne typen propaganda uten å sjekke fakta, uten at du kjenner en eneste flyktning og uten at du kjenner til den som har skrevet artikkelen.
Synes du vi skal samle våre hærer, stille oss i strandkanten ved det vakre Middelhavet og skyte flyktningene etterhvert som de kommer i land? Eller kanskje vi kan ta oppgjøret lenger utpå havet, så slipper vi å rydde opp i alt sølet?

Tenker du at vi kanskje bør få fart på Auschwitz og Bergen Belsen? Toge dem inn over kontinentet. Skille kvinner og barn fra mennene. Trekke ut tennene slik at vi kan hente ut den siste rest av ressurser fra et kontinent vi allerede har forsynt oss av som gribber. Nei, jeg tror ikke at du tenker det. Du har det bare så innmari godt, og har ikke så lyst å dele. Det passer ikke nå. Snart jul og greier.

Heldigvis så ser jeg ungdommer i skolen som har kunnskap nok til å sjekke kilder, ungdommer som har mer kunnskap om historien og hvilke mekanismer som fører til hjernevasking og hat enn det du og jeg fikk lære på skolen.

Bergen Belsen - Massegrav i bakgrunnen Foto: Wikipedia
Bergen Belsen – Massegrav i bakgrunnen
Foto: Wikipedia

Jeg setter min lit til disse ungdommene. Disse flinke guttene og pikene som leser leksa si for å få bedre og bedre karakterer. Kanskje det kommer noe godt ut av «flink pike syndromet»? De lærer seg å tenke selv og reflektere over det de leser. Kunnskapsløshet er nemlig noe av det farligste som finnes. Du som pugget salmer og leste Luthers lille katekisme på skolen. Du som hadde en lesebok som omfattet de fleste fag, og hvor innholdet var godkjent av undervisningsmyndighetene før du fikk lese.  Du som synes at det er en katastrofe for landet vårt at våre ungdommer scorer dårligere enn Finland på noen nasjonale tester. Du som ikke er klar over at norske ungdommer ligger i verdenstoppen i å forstå hva demokrati er og i å forstå hvordan et samfunn fungerer. Du bør lytte til din sønn eller datter, om de er av dem som følger med i timen. Bokstavelig talt.

De kan lære deg hvordan du skal sjekke kilder i dag? De kan vise deg hvordan konspirasjonsteorier kan plukkes fra hverandre og hvem som skjuler seg bak. Dette lærer de nemlig på skolen.

Om du ikke er interessert, og heller vil fortsette å nøre opp og spre hatet, så kan du jo kikke innom denne artikkelen. The final solution. Det er kanskje plass til noen massegraver til?

Dessuten … det kan jo hende at alt jeg sier er oppspinn. Hvem er vel jeg?