I dag ble jeg litt opprørt, men mest av alt glad da jeg våknet og åpnet min Twitter. Arnstein Olaisen i Haugesunds avis hadde vært på tokt igjen. Denne gangen belyser han læreren som bygger ned i stedet for å bygge opp.
Tankene gikk til min egen mattelærer på videregående. Eller de, for det var flere. De gadd ikke en gang å prøve å forklare meg ting. Jeg hadde aldri hatt store problemer i matematikk på ungdomsskolen, men med teoretisk matematikk i ren foredragstil fra kateteret og ingen på hybelen som kunne forklare, ja da trengte ikke noen å fortelle meg at jeg aldri kom til å bli bedre i matematikk. Det konkluderte jeg med selv. Trakk ned matterullegardinen og trakk den ikke opp igjen før jeg tok de obligatoriske mattevektallene vi måtte ha på lærerhøyskolen.

det er ikke bare å lire av seg noe en selv kan, og tro at jobben er gjort

Jeg husker derimot en annen lærer på videregående. Min norsklærer Kolbein Falkeid. Mannen trenger ikke noen nærmere presentasjon. Når han fikk kloa i tekstene mine kunne han komme og peke ut ett enkelt avsnitt og si:

- Se her Agnes. Se hva du har fått til. Dette er flott. Du bør skrive mye. Dette liker jeg. (Noe i den duren. Det er snart 30 år siden, men jeg glemmer ikke virkningen det hadde på meg.) Falkeid kunne valgt som så mange andre norsklærere den gangen, og nå, å pirke på feil istedet for å fortelle meg hva jeg faktisk kunne.
Skolen har kommet lenger. Nå jobber mange av oss hele tiden med tanken om vurdering FOR læring i bunnen. Når vi gir en tilbakemelding så bruker vi ikke så mye energi på å forklare hva eleven ikke kan. Eleven er fullstendig klar over den biten selv. Derimot er det viktig at jeg påpeker det eleven ser at han har fått til og bygger videre på dette. Vi fokuserer på hva eleven må gjøre for å bli bedre i det han kan litt av. Slik Falkeid gjorde.

Han kunne si når han hadde roset mine små spede forsøk på å bruke metaforer, eller når jeg hadde turt å bevege meg utenfor tenåringens sikkerhetsnett og faktisk beskrevet noen følelser:
- Fantastisk bra her og her. Dette liker jeg. Neste gang Agnes. Se på dette. Her kan du ved å gjøre slik eller slik få det til å bli enda bedre.

Jeg tror ikke Kolbein Falkeid selv var klar over hva han gjorde for meg den gangen. Jeg tror heller ikke mattelæreren var klar over hva han gjorde mot meg. Noen har det i seg. Gleden av å se ting vokse, gleden av å se at andre lykkes. Andre tror at det å undervise er det samme som å lire av seg noe en selv kan og så er jobben gjort. Lønna står på konto, og ingen fillerister dem i nakken og sier: – Enten er du pedagog, eller så kan du ta din hatt og gå.

Det har jeg aldri prøvd, så det får jeg sikkert til…

I dag har jeg debutert som forfatter. Da jeg traff Kolbein Falkeid i byen før jul   fortalte jeg ham hva han hadde gjort for meg. Han har fått boken min signert og har sikkert lest den. Jeg var litt pisseredd da jeg hadde levert den fra meg. En første spede begynnelse. Kanskje til et forfatterskap, men absolutt ikke feilfri. Så kom minnene fra klasserommet på Skeisvang Videregående skole og pulsen roet seg.
Fordi jeg vet at Kolbein ser det jeg vil formidle og setter pris på de små og til tider flotte passasjene jeg har fått til.
Andre kritikere, også representanter for Olaisen sin yrkesgruppe, gjør det samme som mattelæreren min. Forteller meg om alt det jeg ikke får til. Da snur jeg ryggen til og ser mot de gode kritikkene. Ikke fordi de ikke påpeker mine mangler, men fordi jeg får lyst til å skrive mer når noen faktisk forteller meg at jeg har berørt dem, at jeg kan, at de gleder seg til fortsettelsen. Det får meg til å tro at jeg kan bli så bra jeg bare ønsker, om jeg øver meg.

Drivstoffet i min og andres læring er at noen ser at en får til ting. At noen viser en at en har tro på en. At det finnes lærere der ute i skolen som forstår sammenhengen mellom å ha det bra og å lære. At det ikke alltid er latskap som gjør at det låser seg for ungdommer som ikke får ting til. En må vite som pedagog hvilken knapper en trykker på for å senke skuldrer og motivere til læring.

Et terningkast er ikke vurdering FOR læring

I disse dager tar jeg farvel med nok en 10.klasse. Håper at ikke en sitter igjen med følelsen av at Agnes ikke trodde på ham, ikke så ham eller forstod at med rett motivasjon så vil en alltid kunne bli bedre. Er det en der, så har jeg ikke gjort jobben min som pedagog.
Jeg leste en tilbakemelding fra en norsklærer på en av byens videregående skoler til en elev i går. En jente som skriver som en fullmoden forfatter og som jeg hver dag prøver å motivere til å skrive mer.
- Du skriver godt, men det er feil, og slik kan du ikke gjøre, novellen må ha alle elementer, den kan ikke ha så mye tankereferat……. osv , osv…
En norsklærer som har lært at novellens sjangertrekk er som følger: Bla, bla,
men som ikke selv forstår at kan ikke betyr det samme som skal, og glemmer å se på tekstens fantastiske litterære kvalitet. Trist. Bare trist.

Det hadde aldri Kolbein Falkeid gjort. Han hadde sagt noe slikt som.
- Du har det i deg jente. Du må skrive mer. Se her, og se her. Jeg gleder meg til fortsettelsen, for en beskrivelse, og så ville han gitt noen småtips med på veien.

Håper så inderlig at norsklæreren til jenta våkner og forstår at jobben hennes er å bygge opp, ikke bryte ned.

Takk Olaisen for at du, som har muligheten, gir alle disse barna og ungdommene en stemme. Jeg mener at tiden er inne for at de lærerne som ikke forstår at det er pedagoger vi skal være, som ikke får til å lære elever som trenger mer tid noe som helst, som i stedet velger å late som om det er elevens feil, bør ta sin hatt og gå. Vår  jobb er å bygge opp, aldri bryte ned. Heldigvis er det mange, mange gode pedagoger i skolen. Gode lærere som ser elevene og liker å få under til å skje hver eneste dag.

Heldigvis så har norsklæreren din Arnstein sørget for at du valgte rett utdannelse. Det er en fryd å lese dine tekster. Du kan virkelig skrive.

Fantastisk møte med flotte damer på Twitterlunsj.

På min Oslotur fikk jeg oppleve noe helt nytt. Jeg var på Twitterlunsj. Besøkte min datter for helgen, og drog også henne med meg.
- Twitterlunsj? spurte kollegaer meg før jeg dro. – Hva søren er det?
Nei, si det. Twitterlunsj er når noen som chatter på Twitter blir enige om å treffes til lunsj. Det ligger liksom i ordet. Jeg fløy altså hele veien til Oslo for å spise lunsj. Sykt? Kanskje, men spennende. Litt slik “Reisesjekken” for de som husker det programmet.

Vi var en liten knippe damer som inntok Olivia på Tjuvholmen fredag formiddag. Meg, min datter Christine, Liv Anne Furmyr, Lillian Fjeld, Irma Mahmic og Trine Grung. Damer i forskjellige aldrer, fra forskjellige miljøer, som fant tonen med en gang. Ingen av oss kjente hverandre særlig godt fra før, bortsett fra Trine og Lillian, og selvfølgelig meg og Christine. Mor og datter pleier jo å kjenne hverandre. (Blir like glad hver gang jeg er i Oslo og folk prøver seg på en slik høflig hvitløgn: – Å! er det mor og datter? Jeg trodde dere var venninner jeg.) Merkelig at de bommer på min datters alder hver gang…

Koselig atmosfære på Olivia på Tjuvholmen.

Å knytte nettverk er en del av det som er viktig når en ønsker å bli sett og hørt. Jeg trenger nødvendigvis ikke å bli sett for min egen del, i alle fall ikke av andre enn de jeg omgås til daglig, men boken min kan jo ikke snakke for seg selv, så henne må jeg hjelpe i kampen om å nå frem over hele landet. I motsetning til Harald Hårfagre som ikke klippet seg før han hadde samlet Norge til ett rike, så klippet jeg meg først og så reiste jeg til Oslo for å fortelle hovedstaden om “Stryk meg over håret”.

I Oslo er det som kjent mange som sitter i gatene og prøver å få oppmerksomhet. Jeg tenkte tanken. – Hva om jeg satte meg ned med en stabel bøker foran meg, og bad fint forbipasserende om kjøpe boken min? Vel, til alle som er glad i meg, jeg gjorde ikke det.

I stedet valgte jeg å gi et leseeksemplar til de av damene som ikke hadde lest boken min. Selvfølgelig med en baktanke. Alt vi gjør i livet har en baktanke. Jeg ville de skulle lese boken min, like den og så skrive om den.
I dag høstet jeg resultatet. Lillian Fjeld hadde lest boken og ga følgende tilbakemelding på Facebook:

-Takk igjen til fineste Agnes Matre for boken jeg fikk på fredag. Den er nå ferdiglest, og historien i boka Agnes, gjorde sterkt inntrykk på meg! Viktigste lærdom fra boka var å bli kjent med Uroen som jeg ikke har vært oppmerksom på tidligere. Flere ting fra boka skal “stusses” på videre, men jeg føler at jeg går ut i dagen med ny lærdom i hode og mage Takk Lillian.

Jeg har innsett at jeg ikke blir noen Ragde, Lindell eller Nesbø i denne omgang, men boken har solgt godt og jeg får stadig nye fornøyde lesere. Da får det heller være om ikke hele Norge kaster seg over “verket” mitt som om det var det siste brødet i en matvareforretning under 2. verdenskrig. Da får det heller være om bokhandlerne landet over ikke har hørt om eller tatt inn boken min ennå. Trist for deres kunder, men jeg velger å tro at mine lesere finner boken. Hvem vil ikke strykes over håret? Mine lesere leter ikke etter mord, men hverdagshistorier som berører.

Liv Anne Furmyr som er superfestlig og kjekk selv om hun heier på feil fotballag.

Lunsjen var forresten god. Jeg kan anbefale alle andre vestlendinger på tur i Oslo å ta seg en tur på Olivia på Tjuvholmen. De vil ikke bli skuffet. I tillegg så fikk jeg bli kjent med fire nye spreke og spennende damer. Hver på sitt vis. Trine Grung kjenner de fleste til. Dama fra NRK.P3, som til og med kjenner Oprah, og som jeg har inntrykk av aldri sitter stille.

Lillian Fjeld som er gründer og som har gjort suksess på netthandel. I dag reiser hun land og strand rundt og forteller om oppturer og nedturer.

Liv Anne Furmyr er kanskje kjent for dere som fulgte med på første sesong av Farmen, den gang Gaute Grøtta Grav vant. Han med håret rett opp. En flott dame fra Ålesund, som heier på feil fotballag men som likevel har mye livserfaring å dele med andre. Forresten har hun deltatt i Frøken Norge og var i den anledning årets brud i Haugesund. For tiden jobber hun på BI i Oslo.

Irma Mahmic, som kom til Norge som flykning under krigen i Bosnia. Bærende på en bagasje de fleste av oss slipper å dra på, og som for tiden studerer personalledelse på BI og er travel småbarnsmor. Alle delte de av sitt levde liv og sine erfaringer på godt og vondt. Christine kjente jeg som sagt fra før, men også hun er en driftig dame. En skal ikke skryte av egne barn heter det visst, men det driter jeg i. Christine er en dame som vet hva hun vil og driver med Triatlon, og som etter flere år i OlavThon-gruppen nå er markedssjef i NCSC-Norge .

Jeg selger nok ikke like godt som disse ennå, men lærerjobben er verdens beste jobb i mens.

Vi hadde en flott fredagsformiddag før vi skiltes med klare avtaler om å treffes igjen. Det er slike dager det sniker seg en tanke inn.
- Har jeg valgt feil yrke? Burde jeg heller blitt noe annet, noe mer spennende?
Svaret jeg sitter igjen med er enkelt.

Selv om jeg ikke har tv-kamera bakerst i klasserommet som følger meg i min stadige søken etter nye og spennende måter å få mine elever til å lære på, eller når jeg prøver å stoppe mobbing, bygge klassemiljø, løse opp i konflikter eller forholde meg til foreldre som mammaen til Bønna. (Jeg var ferdig med siste utviklingssamtalen i dag) Heldigvis har jeg ingen slike ivrige foresatte, men de finnes nok der ute mer eller mindre karikert. Noen ganger lurer jeg på om jeg som mor har et snev av det, selv om jeg prøver å fortrenge det.
Jeg har bare 25 ansatte, men alle er plassert i samme rom på 16 kvadrat. Hver og en er som min egen unge. Viktige for meg og viktige for fremtiden til oss alle. Kanskje noen av dem en dag sitter på Twitterlunsj og forteller om sin karriere, sine dyrekjøpte erfaringer, sine oppturer og nedturer. Da håper jeg at disse tre årene sammen med meg blir referert til som en GEDIGEN OPPTUR.